tirsdag 2. september 2014

Sommerferie i Sibir

    "Mori Tori Tongitori": du og jeg er gode venner!
Foto: Hans Petter Sørensen

 

En uventet invitasjon

Mille Porslid
Foto: Catrine Hole

På tampen av skoleåret fikk jeg og min kjære fotograf-samboer en spennende invitasjon på Facebook. Mille Porslid, som vi traff i Alaska da vi var på tur med HiNe i februar, lurte på om vi ville komme til Russland for å delta i Arctic Games i juli. I frykt for å gå glipp av en once-in-a-lifetime-experience ordnet vi oss fri og kjøpte 2 billetter til Sibir. 

Så skulle vi altså til andre siden av kloden og nesten helt til baksiden igjen, men denne gangen dro vi motsatt vei. Vi reiste mot nordøstkysten av Russland, 11 tidssoner avgårde og så langt du klarer å komme før du må krysse datolinja og havner i Alaska.








Welcome to Russia

Utrolig fargerike Anadyr in sunset
Fot: Hans Petter Sørensen

Mens media stormet som verst hjemme med meldinger om krig og terror klappet vi sammen laptopen og skrudde av mobilen, vi så frem til to uker uten dekning. Å kunne lukke vinduet til omverdenen er en sjelden luksus i dag.

Hjertet banket litt ekstra med tanke på totalt ukjent territorium og opplevelser ulikt noe vi hadde vært med på før. Selvsagt hadde vi sikkert også et par fordommer og antagelser om russere med oss i bagasjen, men de måtte vi pent sette fra oss da vi kom frem.



Det var nok litt overraskende å møte et hypermoderne Moskva på vei til vårt sibirske eventyr. Slitne gamle ladaer var byttet ut med fancy bilmerker og skinnende hjulkapsler. Da vi tok taxi fra en flyplass til en annen så vi utover et velstelt og godt organisert bylandskap der høyblokkene var mildt sagt imponerende. Ruvende gigantiske mursteinsblokker pepret med hundrevis av vindu. De åpne plassene mellom dem var fylt av småbarnsfamilier og travel skoleungdom. Her og der dukker det opp enorme kjøpesenter, og IKEA suste forbi taxivinduet i velkjent gult og blått. Mye har endret seg siden vi var her for 10 år siden. 


Foto: Hans Petter Sørensen
Etter en reise på nesten 60 timer fra Nesna til Anadyr i Chukotka fikk vi to dagers hvile i den fargerike kystbyen som kanskje enda ligger noen år etter hovedstaden. Men allerede i båten på vei til sentrum ble vi imponert over hva dette stedet hadde å by på.  Overfarten på ca 20 minutt var som en hvalsafari i miniatyr. Vi så utallige hvithval, en og annen nysgjerrig sel og imponerende diger laks rett under havoverflaten. Irina Chukotskaya, ministeren for sport og turisme, fortalte at om vinteren kjørte man bare bussen rett over havisen når man skulle til byen. Mens vi stod og pratet dukket det opp en ivrig sel som ville vise seg frem. Med en diger laks i kjeften snurret den rundt før den forsvant ned i det iskalde Beringhavet igjen.

Irina - vår kvinne i Russland! Ingen ved over, ingen ved siden.
Foto: Hans Petter Sørensen



Anadyr sett fra havna, et litt annet bybilde enn Moskva
Foto: Hans Petter Sørensen
Foto: Hans Petter Sørensen




Foto: Hans Petter Sørensen
I Chukotka autonome region var det hetebølge da vi kom. Hele 30 grader og sol fikk vi mens vi ventet på at ekspedisjonskipet «Professor Khromov» skulle komme og hente oss. Chukotka er en av 85 regioner i Russland, og kun 51 000 mennesker er spredd utover imponerende 737 700 km3. Det blir forsvinnende 0,07 mennesker per km3. Det er unektelig fascinerende med steder der det er større tetthet av bjørn enn folk! Vi ble heldigvis tatt særs godt hånd om fra første minutt, og hadde ingen fare med unntak av en mygg-invasjon vi kanskje ikke var helt forberedt på.



Ungdom spiller basket i fargerike Anadyr
Foto: Hans Petter Sørensen


Inn i det ukjente

På bølgan blå! Båtliv i Beringstredet
Foto: Catrine Hole

Gjennom to døgn i stampende sjø med dønninger fra Beringhavet delte vi skip med atleter, eventyrere, hundekjørere, musikere, filmskapere og journalister fra hele 7 arktiske nasjoner. Det var samer fra Norge, inuitter fra Grønland og Canada, natives fra Alaska og noen russiske politikere. En Færøysk diplomat, ei islandsk studine og et vaskeekte russisk rockeband hadde også kommet seg med i den fargerike delegasjonen. Ikke en eneste kjedelig samtale fant sted over de deilige treretters middagene eller de kalde pilsene i baren. Her hørte man de villeste historier om basketak med isbjørner, fantastiske reiser i ukjente strøk og imponerende jakt- og fiskeopplevelser. 



"Professor Khromov" - skipet som var vårt hjem i over en uke
Foto: Catrine Hole



Det var en særegent god stemning i båten, og vi var flere som ikke ville legge oss om kveldene i frykt for å gå glipp av noe. Det er litt rart når man er ute og reiser slik, de premissene man har for relasjoner er ofte litt annerledes enn hjemme. Man vet at man kanskje ikke skal sees igjen og derfor kan man dele litt mer av seg selv. Vi hadde også tid og mulighet til å være ordentlig tilstede i de øyeblikkene vi delte, for dekning hadde vi jo faktisk ikke.


Eget filmteam hadde vi også med oss, Trygve in action på vei mot Novo Chaplino
Foto: Catrine Hole

Himmelen var knall blå og midnattssola stod lavt på himmelen da vi nærmet oss målet for den lange reisen; Novo Chaplino. De hadde lovet oss dårlig vær, men det lot heldigvis vente på seg. En flott dansegruppe i full chukchidrakt møtte oss på land med dans og trommer. Vi ble stående og nyte øyeblikket i vinden som blåste opp så mye støv at det knaset i tennene når vi smilte. De fargerike skinnbåtene vi skulle bruke i konkurransen dagen etter lå klare på stranden like ved. Vi hadde nok ikke kledd oss for den bitende vinden, og noen av oss brukte pingvinmetoden for å holde varmen. Med initiativ fra de grønlandske ungdommene hufset vi oss sammen i en klynge og byttet på å stå i midten. Det var virkelig både morsomt, koselig og effektivt.

 
Velkomstkomiteen på stranda
Foto: Catrine Hole



Tradisjonell hvalfangst i midnattsol
Foto: Catrine Hole

 

Et urgammelt jegersamfunn


Novo Chaplino: Denne delen av Russland er så vilt og ugjestmildt at bare de tøffeste overlever, ikke en gang Tsaren fikk fotfeste i Chukotka i sin tid. Den nå vernede bukten som størstedelen av året er dekket av havisen rommer et par hundre chukchier. De bor i fargerike hus midt i den knusktørre steinørkenen der ikke stort mer en små buskas overlever de tøffe vintrene. 


Her jaktes hval, sel, isbjørn og hvalross både fra båt og land. Chukchiene i innlandet holder også reinsdyr som hav-jegerne kan bytte til seg. Tilgang til mat er likevel svært begrenset når havisen og været ikke tillater tilgang av skip eller fly, da må de fastboende klare seg selv på lagret mat, jakt og fangst. I hele fem måneder av året kan innbyggerne være avskåret fra omverdenen.




Båtrace med Novo Chaplino i bakgrunnen
Foto: Hans Petter Sørensen



Trygve og en amerikansk journalist på et av fjellene rundt Novo Chaplino - en liten treningstur første dagen!
Utsikten kan til forveksling se ut som den fra Nesnafjellet.
Foto: Catrine Hole



A way of life


Lokal chukchi-kvinne
Foto: Catrine Hole

Guvernøren i Chukotka presiserte for oss allerede første dagen at «Chukotka is an anciant land and a way of life, not a showcase.», og det er tydelig at her lever de livet slik de har gjort i århundre. Det er ikke et utstillingsvindu for fotograferende turister, men en nødvendighet for å overleve. Man så tydelig hvor viktig kunnskapen som læres fra generasjon til generasjon var i området, og jeg kunne ikke la være å tenke på vårt eget samfunn. Hvor mye går egentlig tapt av denne type informasjon mellom generasjonene? Hva kan vi egentlig av det våre forfedre kunne?

Jeg ble nesten litt misunnelig på inuittene der de stolt viste frem en eldgammel rekke kunnskaps-overtagelse, og jeg savnet selv å ha noe å vise frem. Ikke kunne jeg synge gamle norske eller samiske sanger, ikke hadde jeg nasjonaldrakten med meg eller en fancy folkedans å vise frem. Alt det som var så flaut å gjøre på ungdomsskolen ble plutselig, foran alle disse flotte kulturbærerne, noe jeg virkelig skulle ønske jeg hadde tatt meg tid til å lære meg.

 



Grønlandsk deltager i Grøndlandsk High Fashion
Foto: Catrine Hole
Lokal chukchi-kvinne i velkomstkomiteen
Foto: Catrine Hole



 

 

 

 

 

 

 

 

Head Pull mellom norske Joar Leifseth Ulsom og en grønlandsk inuitt-ungdom.
Foto: Hans Petter Sørensen


Viktige leker

Foto: Catrine Hole


Beringian Arctic Games 2014 gikk av stabelen med en ekstravagant åpningsseremoni i god OL-stil. Representanter fra alle de arktiske nasjonene stod på rekke og rad under fargerike flagg i nordavind. Lekene vi skulle konkurrere i bestod av 8 offisielle sportsgrener. Deltagerne ble testet i både styrke og utholdenhet, teknikk og psyke. Både kvinner og menn deltok i konkurransene. 




Sebastian Plur Nilssen kjemper både med isbjørner og russiske slåsskjemper!
Foto: Hans Petter Sørensen


Øvelser som «Enfots høydespark», «nakkebryting» og «lengdehopp på jamfot» sto på programmet, og alle lekene har sin opprinnelse i praktisk kunnskap som må beherskes for å overleve i det tøffe arktiske miljøet. Er du god i «lengdehopp på jamfot», kan du hoppe mellom isflak under isbjørnjakt. «Nakkebryting» viser at du kan bære tungt og lenge om du skyter en rein langt til fjells og må bære den hjem.


Johnny fra Canada vant 3 gullmedaljer, men ikke i denne grenen; Lengdehopp på jamfot
Foto: Hans Petter Sørensen

Det grønslandske teamet poserer her foran polarsirkelen i Chukotka - herlige ungdommer med en spennende kultur!
Foto: Hans Petter Sørensen

Chukchi herrelag kjemper om medaljen - rå kraft i rå natur!
Foto: Hans Petter Sørensen


Sterkmann fra Novo Chaplino som gav opp til flere juling i nakkebryting under lekene.
Foto: Hans Petter Sørensen




Fornuftig turisme i Arktis

Ann og strupesanger Olga
Foto: Hans Petter Sørensen


Meningen med å åpne lekene for internasjonal deltagelse var å bygge bro mellom nasjoner og kulturer. Etter utallige møter og foredrag fra lokale byråkrater og guvernøren av Chukotka skjønte vi at man ønsket å fokusere på det positive i regionen. Kulturen urfolket og det de alle var stolte av. 

Jeg lurer på hvordan fremtiden til disse unge jentene blir, kommer Novo Chaplino til å endre seg mye de neste 20 årene?
Foto: Hans Petter Sørensen




Man kan sikkert si mye om russiske byråkrater, men det gjennomgående temaet for hele oppholdet var en genuin gjenkjennelse og anerkjennelse av hverandres verdier og tradisjoner. På tvers av både nasjonalitet, etnisitet og kjønn. 

Ann Andreasen, lederen for den Grønlandske delegasjonen sa det så fint: «vi har alle her både gode og dårlige historier, spesielt med tanke på urbefolkningen vår. Men vi ønsker å dempe det negative og vanskelige, og heller gjøre positive og viktige ting. Vi ønsker ikke å være et urfolk i en offerrolle».




Foto: Hans Petter Sørensen

   




Foto: Hans Petter Sørensen

De arktiske områdene er i vinden i dag, og ikke uten grunn. Området er «(...) et sentralt område som spiller en nøkkelrolle i global geopolitikk og som er forutbestemt til å oppleve en stadig mer dynamisk økonomisk utvikling i årene som kommer, en periode med store endringer som også representerer en rekke viktige problemer». (UVSQ, Arctic Studies, 2014) 

Det kan tenkes at dette er en region som kommer til å se et økt press både i form av turisme og økonomiske interesser utenfra. 



 

Foto: Hans Petter Sørensen
Guvernøren for Chukotka presiserte at «Chukotka is an anciant land and a way of life, not a showcase.» Det tyder på at de ønsker å ta vare på den unike livsstilen de har, og retten til å leve livet slik de har gjort i århundre. Det er ikke et utstillingsvindu for fotograferende turister, men en livsstil som er nødvendig for å overleve. Kanskje klarer de å få til en fornuftig turisme i området, der man bygger opp om kulturen og ikke river den ned?





Hundekjører Sebastian Plur Nilssen hilser på de lokale hundene
Foto: Hans Petter Sørensen



Tap og vinn med samme sinn

Beinhard jobbing!
Foto: Hans Petter Sørensen

De norske deltagerne var med i alle idrettsgrener, og som eneste kvinne på det norske «laget» måtte jeg stille opp med både muskler, mot og utholdenhet. Noe motvillig entret jeg scenen i full nordavind for å dra i en pinne, og da dette var en øvelse jeg aldri har hørt om før var det ingen overraskelse at jeg havnet på en deprimerende sisteplass. Men det som gjorde at jeg mistet grepet (bokstavelig talt) var nok at min mot-trekker var kun halvparten så gammel som meg. Jaja, hun hadde vel øvet på forhånd.





Åneeei! Jeg kommer aldri mer til å undervurder en 16 år gammel inuitt-jente fra Grønland!!
Foto: Hans Petter Sørensen


Båtracet var noe jeg så mer frem til, og et av de største arrangementene i løpet av helgen. Nå var det hele såpass seriøst at vi fikk ikke delta i rene kvinne- eller herrelag uten et fulltallig nasjonalt team. Alle de internasjonale deltagerne ble derfor fordelt på båter i et eget internasjonalt båtrace. Racet ble en slags felles internasjonal dugnad der en sammensetning av svært forskjellige folk med svært forskjellig ro-erfaring kjørte på med alt de hadde for å vinne. Selv havnet jeg og mitt sammensatte team på en fantastisk 3. plass, og jeg fikk gjenopprettet noe av æren jeg så bittert mistet til en 16-åring tidligere på dagen. Diplomet og medaljen henger allerede på hedersplass hjemme i Blomsterveien.



En glad Catrine kommer ut av skinnbåten, en Bidare, fornøyd med en 3. plass i The International Skinboat Race 2014
Foto: Hans Petter Sørensen

Når en ikke får pokal selv, kan det å posere sammen med en vinner gjøre susen!
Foto: Hans Petter Sørensen


 Hvalsushi og unike kulturmøter

Foto: Hans Petter Sørensen

Festivalmaten, en åtte meter lang og syv tonn tung vågehval ble tatt ute i fjorden og slept opp på stranda av en bulldoser i de tidlige morgentimene. Vi ble vekket forsiktig klokka 3 om natta, mens midnattsola strakte sine bleke stråler inn i gymsalen vi lå i. "If you want to see the whale you have to come to the beach now!" hvisket en av arrangørene til meg. Vi heiv på oss klærne selv om øynene fremdeles sov, og ble 5 minutter senere møtt av en scene vi aldri har sett maken til. 

En kjempe måtte bøte med livet for å mette en hel landsby, i Chukotka er dette en måte å overleve på.
Foto: Hans Petter Sørensen




Valentin skar ut biter fra barden og delte med oss, nam nam!
Foto: Hans Petter Sørensen
Havet var farget rødt av blod, menn og kvinner skar kjøtt og spekk i timesvis. Trekkhundene som hadde sommerferie spiste hvalspekk og kranglet smått om bitene. Alle innbyggerne i landsbyen fikk hver sin del slik tradisjonen er i Tsjukotka. En hval gir mat til 300 mennesker i 30 dager fortalte  Valentin, en av jegerne. Mye god mat ble servert under lekene, men Sushi Inuit Style er ikke for kresen ganer, det kan jeg love dere! Jeg smakte på rykende ferskt hvatannkjøtt, skåret rett av det digre dyret, og det ble med den ene biten. 





Spekket brukes blant annet til mat, fyring og hundemat.
Foto: Hans Petter Sørensen
Johnny fra Canada kjente seg godt
igjen i måten å partere hval på.
Foto: Hans Petter Sørensen

















 


De møtene som skjedde mellom deltagerne i årets Beringian Arctic Games var kanskje vel så viktig og spennende som selve idretten. For meg betydde i alle fall samtalene og kontaktene jeg har fått vel så mye som bronsen i skinnbåt-roing. Jeg håper en dag å få komme tilbake og se hvordan dette utvikler seg, for det har potensiale til å bli skikkelig stort. Drømmen hadde vært å få med et fulltallig samisk ungdoms-team til lekene, der vi fikk vist oss frem på lik linje med de andre deltagerne. Kanskje kan det i utvidet forstand føre til større stolthet og respekt for en kultur som uten tvil er under sterkt press her hjemme. 


To unge gutter som både deltok i lekene og var en del av danse-ensambelet på scenen.
Foto: Hans Petter Sørensen


Foto: Hans Petter Sørensen

 

Mette på fantastiske opplevelser tok vi etter tre hektiske dager farvel med et lite samfunn som hadde gjort sterkt inntrykk på oss. Det var vanskelig å ikke bli imponert og rørt over chukchienes gjestfrihet, raushet og evne til å by på seg selv og sin egen kultur. 

Vi seilte vemodig avgårde med både kamera, notatblogg og hjerter fylt med flotte minner.



- Catrine -


Sterkedamer! Meg og kapteinen på båten vår :)
Foto: Hans Petter Sørensen



Foto: Hans Petter Sørensen


Head Pull - samiske Sammol Jovvna Nystad (t.v.) tok sølv i denne øvelsen!
Foto: Hans Petter Sørensen

Det kvinnelige russiske skinnbåt-laget som vant gull - rimelig fornøyde!
Foto: Hans Petter Sørensen

To lokale jenter ute og leker bak den store scenen.
Foto: Hans Petter Sørensen


Grønlandsk ungdom i inuitt-klær
Foto: Hans Petter Sørensen



Hval-sushi... denne smakte ikke jeg på...
Foto: Catrine Hole



Solnedgang i Beringhavet - no filter!
Foto: Catrine Hole




En lokal slosskjempe
Foto: Catrine Hole



Johnny har godt grep om chukchiene
Foto: Catrine Hole



Valentin skjærer av biter av hvalens tannkjøtt til oss, deilig morgen-snacks varmt fra dyret! Mmmmm!
Foto: Catrine Hole



Fotografen fra Nesna in action!
Foto: Catrine Hole



Grønlandske inuitter danser i sine fargerke drakter
Foto: Catrine Hole



Hans Petter, Marc fra Frankrike, Justin fra USA og Assa fra Færøyene
Foto: Catrine Hole



Johnny Issaluk vinner brytingen - gullmedalje. De lokale kalte ham "Mishka" - Bjørnen!



Den internasjonale delegasjonen har en pitstop i Anadyr
Foto: Catrine Hole



En lokal helt på museumet i Evigaknot
Foto: Hans Petter Sørensen



Bjør fra Færøyene i sin varme gode reinsdyrsjakke
Foto: Catrine Hole



Nyttig doning for å komme seg frem i det røffe østrussiske landskap.
Foto: Catrine Hole



.

tirsdag 26. august 2014

Ida Maria på Nesna!

Rått og deilig


Foto: Hans Petter Sørensen



Endelig på hjemmebane

Ida Maria har definitivt lagt lista høyt etter en strålende og applaudert Norgesturne i sommer. På festivaler over hele landet har hun sjarmert både store og små med sin flotte stemme og karismatiske utstråling. Når rockedronninga endelig kommer hjem er det mildt sagt store forventninger til en fest uten sidestykke, for det er hele fem år siden sist hun spilte for bygda si. 

F.v.: Ingvild Sivertsen, Iljusjva Nakhsjunova og SIlje Knudsen
i Studentsamfunnet i Nesna. Foto: Hans Petter Sørensen

Studentsamfunnet i Nesna har jobbet beinhardt for å få laget en sosial arena for studenter og nesnaværinger. De har pusset opp samfunnshuset, og fredag fikk de rigga opp en svær scene utenfor. Det var ingen problem å få samlet frivillige da dugnadsånden på Nesna er og blir beundringsverdig. 

Vi møtte Ida Maria backstage før konserten, der hun satt klar med band og dj. Stemningen var på topp og stjerna satt lettere henslengt i en glitrende jakke. Hun smilte og ga komplimenter rundt seg, hun hadde det som plommen i egget.


– Jeg gleder meg kjempemye til å spille i kveld for alle sammen, det er altfor lenge siden sist. Det er egentlig ganske rart at vi ikke har konserter her ofter, det er alltid legendarisk å spille på Nesna, alltid!

 

Det kommer til å snu

For noen år tilbake var Nesna et sted der man kunne få med seg flere store navn på scenen gjennom et studieår, men de siste årene har det vært labert. I mangel av studentpub og en skikkelig konsertscene har studentsamfunnet lidd under lite action. Ida Maria mener at ting kommer til å snu. 

– Nå har vi en fantastisk mulighet her, for det er blitt så fint og det er så godt organisert. Jeg er virkelig stolt av dem som har fått i gang et skikkelig opplegg, det trengs på Nesna. Det er bare å bygge videre på dette nå. 

Hvordan har musikksommeren din vært? 

– Helt fantastisk, jeg kan ikke engang beskrive det, beste sommeren i mitt liv! Jeg forventa ikke at det skulle bli så bra og ble veldig overraska. Livet mitt er helt utrolig for tiden, ting bare går over all forventning på en daglig basis. Trænafestivalen var en definitiv favoritt, og så var det veldig artig å spille på Aronnesrocken. Månefestivalen var også veldig artig og Utkant var bra. Og så har jeg en stor drøm om å få spille på Slottsfjellsfestivalen til neste år!» 


Idet rockedronninga fikk servert en rykende fiskesuppe sa hun avslutningsvis;
– Denne helga her markerer starten på en skikkelig rå Nesnascene igjen!


Foto: Hans Petter Sørensen

 

 

 

Mer voksen enn sist

Utenfor, foran den tomme scenen, så man tydelig at folk var sulten på et uteliv. Endelig kom det en sjanse til å ta på seg partyoutfiten og møte resten av bygda til fest. Unge og gamle prydet området i skjønn forening, der de sto forventningsfulle med øl i neven allerede en time før bygdas rockedatter entret scenen. Når Ida Maria endelig kom fram og konsertrøyken la seg utover rettet alles øyner seg opp mot dronninga. «Hei Nesna, har vi det bra? Nu e vi i gang asså!» ropte hun før hun rev i gang kveldens første låt, You can´t stop me now.

Tre glade frøkner kosa seg med konserten
Foto: Hans Petter Sørensen

Ida Maria så fresh og flott ut, en mer voksen kvinne enn sist hun sto på denne scenen, men likevel med en lekenhet og sprudlende ungdommelighet få kan skryte på seg. Hun eide scenen, skuet fornøyd utover publikum og smilte til kjentfolk. «Ork dåkk en te no? E vi ikke ferdige?» hun svingte mikrofonen i bue og fyrer løs en gammel kjenning alle kan synge med på. Bandet rocker som bare det og har til og med pyntet seg for anledningen. Det er solid underholdning. 


Foto: Hans Petter Sørensen

 

Lett og ledig

Foto: Hans Petter Sørensen


Signaturlåtene fra Fortress around my heart og Katla landet godt hos publikum, og engasjerte selv de nyeste fansene. Gitarsoloene var rå og gjennomførte, med splitthopp og det hele, hun var om mulig enda mer overbevisende nå enn sist hun var her. Gamle slægere hun vet vi elsker kom som perler på en snor. «Hey salam alaikum, I eat boys like you for breakfast!» Hun var lett og ledig og det var tydelig at hun følte seg hjemme både på scenen og på Nesna. 


De yngste jentene sto helt fremme ved scenekanten, øyner glitrende av beundring. Og det er kanskje ikke det verste forbildet en ungjente kan ha, artisten som kjemper både for de svakeste i samfunnet, rettferdighet og retten til å være både sårbar og tøff på samme tid. Hun oser av god gammel girlpower. 


Foto: Hans Petter Sørensen

Ida Maria og hennes enestående band avsluttet en fantastisk konsert først med Oh my god og en hærskare jenter på scenen. Deretter fikk hun alle mannfolkene til å kle av seg til I like you so much better when you´re naked i en fet avslutning vi sent vil glemme. «I am happy as fuck, I love you altså!» ropte vår egen rockedronning, fullt påkledd med en gjeng halvnakne vrikkende mannekropper rundt seg. «Tusen takk til tidenes beste Studentsamfunn på Nesna, no blir det fæst!» 




En jente ved siden av meg ropte inn i øret mitt «ho e berre et fyrverkeri ho der!» før Ida Maria gikk av scenen og Dj Die Bettys tok over showet. Hun kjørte i gang et heftig afterparty for dem som ville ha mer, og festen fortsatte ut i de små timer. 


Foto: Hans Petter Sørensen

Publisert i Ranablad 25.08.2014

fredag 13. juni 2014

Sommerferie med et glis!

 

Glade studenter!

Amanda, meg og Siril i ferielykke!


Da var sommeren her, vi har alle prestert og levert eksamener i flere fag, og endelig fått ta ferie. Vi har lest og lest og lest og lest. I regn, i sol, inne og ute, og i 26 varmegrader har vi lest og diskutert oss grønn. Men så kan vi også ta ferie med god samvittighet og 37,5 deilige ferske studiepoeng i lomma. DET er sommerlykke det!

Vi fikk jo også tid til å være aktive i løpet av eksamensperioden, og semesterets høydare var nok da vi besteg Tomskjevelen (på Tomma, naboøya til Nesna) i forrige uke. Selv om jeg gikk på stive ben i 4 dager etterpå var det virkelig verdt det! Sjekk de flotte bildene:


Forventnigsfulle fjellgeiter i fantastisk sommersol!
Foto: Hans Petter Sørensen

På Skjevelen! <3
Foto: Hans Petter Sørensen

Foto: Hans Petter Sørensen

 

At vårsemesteret nå er over betyr også at Lærerstudenten tar ferie, og at det ikke blir så mye aktivitet her den neste måneden. Men takket være en spennende vår som lærerstudent ved HiNe er det mye bra å vente på for den leseglade:





Arctic Games 2014


 

I juli blir det action igjen, da skal jeg og Hans Petter Sørensen (fotograf) en tur til Russland og være med på Arctic Games! Vi ble invitert over av Mille Porslid som vi traff da vi var i Alaska med HiNe for noen måneder siden (se Alaskabloggen HER). I midten av juli skal vi derfor vende nesen vestover igjen, og det blir sikkert mange flotte bilder og spennende historier derfra. Vi skal i løpet av to uker i Tsjukotka få oppleve og være med på en veldig spennende kulturell og sirkumpolar idrettsbegivenhen der det blir både seiling, dans og nye naturopplevelser. Vi gleder oss virkelig!


Foto: Mille Porslid

Rett over Beringstredet fra Alaska og ni tidssoner fra Moskva ligger Tsjukotka, den mest østlige delen av Russland og det asiatiske kontinentet. Helt frem til i dag har menneskene i Tsjukotka fortsatt sitt levesett slik de har gjort i århundre. De er reineiere slik som samene, og dyktige jegere som lever av landet og vannets rikdom i regionen.
 
Foto: Mille Porslid
Lekene skal være i den beskyttede bukten Novo Chaplino fra 19. til 21. juli. I tråd med gammel tradisjon samles folk her hver sommer til en regatta, der de konkurrerer i skinnbåtene de har brukt siden Beringstredets opprinnelse. 

Beringia Arctic Games arrangeres i år med internasjonal deltagelse for å feire det arktiske folk og de arktiske nasjoner. Vi skal få se en rekke tradisjonelle sportsgrener og leker i tillegg til seilaset, og ungdomsteam fra hele det sirkumpolare Arktis vil delta i lekene: Grønland, Island, Norge, Russland, Færøyene, Canada og Alaska.  


Vi skal alle bo i telt og boltre oss i et fantastisk kulturelt miljø! 
 

Foto: Mille Porslid

Noen av øvelsene det vil bli konkurrert i er: 

- One-foot high kick
- Stick pull
- Knuckle Hop
- Toe Walk
- Eagle Carrier
- One-arm reach
- Crab walk
- Traditional wrestling
- Spear throw 

Og mange flere grener, til og med lasso-kasting! Alle disse øvelsene er assosiert med ferdigheter, styrker og dyder som var av ytterste viktighet for den daglige overlevelsen i Tsjukotka. Så selv om de har noen ganske morsomme navn for oss, er dette svært seriøse øvelser for styrke og smidighet for menneskene her. Det å holde disse øvelsene levende og relevante for de yngre generasjonene er svært viktig. Det handler om å ta på alvor det eldgamle forholdet mellom det naturlige miljøet, og hvordan man som folk og som kultur er formet av og koblet til dette miljøet.

«Tradisjonelle idretter og spill er uttrykk for urfolks kulturer og levesett, og er en viktig del av menneskets arv. Det fremmer kulturelt mangfold og beskytter kulturell identitet på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Det kan danne ryggraden i et fellesskap» (UNESCO, 2012)

På fotoshoot med Mille Porslid, Joar Leifseth Ulsom og Hans Petter Sørensen - vi gleder oss til Russland alle sammen!


 

Friluftsskole på Helgeland

 

I juli-august, når jeg kommer hjem fra Russland, skal jeg ha sommerjobb på Polarsirkelen Friluftsråd sin Friluftsskole, der det blir 3 uker med flotte opplevelser sammen med barn fra 9-12 år i Hattfjelldal og Skillevoll på Mo. Jeg gleder meg virkelig til dette, det blir sikkert flott læring for både store og små! 

Bilde lånt fra Polarsirkelen Friluftsråd 


 

 

Publiseringer og meninger


Til slutt vil jeg bare fortelle om all den flotte publisiteten vi har fått i det siste:

Midt i siste eksamensinnspurten fikk Lærerstudenten publisert sine meninger i både Helgeland Arbeiderblad og Dagsavisen, så flott!




Samtidig hadde Bladet Hundekjøring publisert en 10 sider lang artikkel som jeg skrev om Joar Leifseth Ulsom som kom på 4. plass i årets Iditarod, og som vi traff i Alaska da vi var der med Høgskolen i Nesna. Joar skal også bli med til Russland og konkurrere i forskjellige idrettsgrener.



Og for å toppe det hele, bare timer før muntligeksamen i PEL, kom NRK på besøk på Høgskolen og intervjua tre av oss lærerstudenter om regjerningas siste utspill ang. femårig lærerutdanning.  Puh! Det var tre nervøse studenter som fikk sine 3 seconds of fame!




Det har med andre ord vært en hektisk og skikkelig spennende vår, så litt ferie er på sin plass før det braker løs igjen i juli! Tusen takk til alle dere som har lest, likt og delt bloggen min, jeg håper dere er med neste semester også!! :D



Ha en flott sommer alle sammen! <3







- Catrine -





Midnattsol på Nesna, med Tomskjevelen i bakgrunnen.
Foto: Catrine Hole

onsdag 4. juni 2014

Du store eksamenstid!

Siril dypt konsentrert om pensum!

 

Samlingsbasert studenttilværelse


Jeg tar en liten pause fra pugging av didaktiske relasjonsmodeller og pedagogiske teorier (puh!), for å skrive litt om skolehverdagen på Høgskolen i Nesna nå rett før eksamen. 



Siste skoledag våren 2013




Jeg må ærlig innrømme at tilværelsen som samlingsbasert lærerstudent på Nesna ikke akkurat kan likestilles med et sosialt og pulserende studentliv i Bergen (mitt nærmeste referansepunkt). Desverre for meg som er et ekstremt sosialt vesen, og som hadde sett for meg både hyppige produktive kollokvier og lystige lag på puben gjennom hele studietiden. Gjerne på en ukentlig basis. Men sånn har det altså ikke vært. De fleste i klassen min bor ikke på Nesna, og dermed kan de heller ikke dukke beleilig opp og bli med akkurat når jeg føler for å dra frem pensumbunken eller delta på onsdags-quizen.

Men jeg forstår det jo også, det er ikke rettferdig at de skal måtte la jobben, ungene og hele bondegården seile sin egen sjø og kjøre milevis avgårde, bare for å diskutere lærerstil og tospråklighet med meg på Nesna. Folk har jo et liv. Men jeg må ærlig innrømme at jeg savner dem. De er unektelig en flott gjeng, som jeg både lærer mye av og koser meg sammen med når vi er i lag.


Det er ikke det at jeg er ensom heller, jeg har jo strengt tatt hatt mye selskap gjennom de lange kveldene jeg har sittet på skolen og lest, skrevet og fråtset i godteri. La meg få presentere Fritz:


Fritz


Søt musikk i "glassburet"



Det er sikkert tydelig for alle at Fritz her er en kjekk og smilende kar, og han er som oftest pent kledd der han står og venter i døra når jeg kommer. Han har gjerne et litt stivt blikk og sier ikke så mye, men det han mangler av kommunikasjons-skillz tar han heldigvis igjen med en solid dose sjarme og upåklagelig trofasthet. Han har aldri latt meg sitte alene. Aldri. 
Svanhild

I tillegg finnes det opp til flere vakre skapninger rundtomkring på skolen hvis man skulle føle for en miljøforandring. Svanhild her er kanskje litt aggresiv, men stadig på utkikk etter nye venner. Det ser du kanskje på den ivrige fremtoninga hennes.

Ja, leter man lenge nok vil man alltids finne en venn.

Om Fritz og Svanhild er like interessante og reflekterte som klassekameratene mine derimot vites ikke. De har i alle fall ikke sagt noe til meg. Men en kveld jeg kom opp på studiesalen hadde Fritz på seg kjole og hårbånd, så det er ingen tvil om at det finnes flere lag i den mannen.


Fritz kjekker seg i dametøy...



Samlingsbasert eller ikke? 

  
Selv om samlingsbaserte studier er nyttige, og gjerne en redning for mange som ikke bare kan flytte til et studiested i 4 år, så finnes det altså en bakside for wannabe-fulltidsstudenter som meg selv. Det er ikke bare det sosiale og selve samholdet i klassen som forringes av lange mellomperioder, men de gode samtalene, diskusjonene og læringen som ofte skjer utenfor klasserommet uteblir også (for eksempel ivrige nynorsk-debatter på et pledd utpå plenen eller saftig lærersladder over en øl på puben). I tillegg er det vanskeligere å jobbe med gruppesamarbeid når man ikke kan møtes fysisk.
 



Utdanning, og i aller høyeste grad lærerutdanning, er en dannelsesprosess. Men hva blir en student uten sparringspartner? Hva blir dannelsesprosessen uten samspillet oss studenter imellom? Det er i alle fall tyngre å gå gjennom store deler av prosessen alene - det tror jeg også Vygotsky ville vært enig med meg i.

Eg og Siril Finne leser gjerne ute! :D

MEN - jeg har altså lært (på en eller annen samling) at det er viktig å se muligheter fremfor problemer, og da må jeg jo si at vi har for eksempel testet ut Skype, og det funker med både 2, 3, 4 og hele 5 mennesker i en og samme samtale! Amazing. Og når sant skal sies har jeg faktisk hatt selskap av flere gode klassekamerater i innspurten av eksamenslesinga både i fjor og i år. 

Vi har blant annet slitt ut klasserommene på HiNe og vandret i fjellet mens vi ivrig har diskutert pedagogiske utfordringer. Vi har også grillet, drikket øl, sittet på og under tepper på plenen, spist is og hatt uendelig mange gode samtaler både on og off topic. Så egentlig kan jeg vel ikke klage.


Noe å styrke seg på i lesinga!













Kollokvie i 2012


Samlingsbasert eller ikke, det er fordeler og bakdeler med det meste her i livet. Jeg tror kanskje jeg bare må akseptere at jeg har valgt å bo på bygda, midt i den Helgelandske idyllen der jeg forsyner meg grovt av det fjell og hav byr meg, og at jeg derfor ikke kan forvente meg et vrimlende Bergensaktig studentliv med ville konserter og tøm tankene på studentpuben (sukk!). Det hele er vel i grunnen bare i-lands-problematikk.





Likevel håper jeg på å få henge mer med klassekameratene mine enn med Fritz det neste skoleåret. Jeg begynner faktisk å bli litt lei det beinrangelet.


- Catrine -


På tur på Tomskjevelen sammen med Siril, mellom leseøktene! <3
Foto: Catrine Hole






3 PÅ GANGEN 

Med Amanda Hegge Jensen

 




Amanda er en av mine faste klassekamerater og vi tar både norsk og PEL sammen. Hun er 22 år og bor i Mosjøen og leser iherdig til eksamen denne uka. Om ett år er Amanda ferdig med lærerstudiene, da hun har engelsk årsstudium fra før. Jeg spør henne om hva hun mener om samlingsbasert lærerutdanning og hvordan hun syns det påvirker hennes studier.


1. Når du valgte denne utdanningen, var det viktig for deg at den var samlingsbasert?


Jeg så ikke på det som viktig at studiet skulle være samlingsbasert da jeg avgjorde hvor jeg skulle studere. Det var plasseringen av høgskolen geografisk sett som avgjorde mitt valg, da jeg ønsket å studere i nærheten av byen jeg bor i.



2.  Hva synes du om en slik samlingsbasert utdanning?



I løpet av mine tre år som student ved Høgskolen i Nesna har jeg opplevd både positive og negative ting ved det å velge en "samlingsbasert utdanning". Ved å kun ha et visst antall uker med forelesninger pr. semester, gir det meg mulighet for å jobbe ved siden av studiet. Jeg har nå i to år jobbet som vikar ved både ungdomsskole og barneskole i Mosjøen, noe jeg er svært fornøyd med. Jeg bygger meg erfaringer - og fikk tidlig innse at jeg hadde valgt rett yrke. Det var virkelig dette jeg ønsket å jobbe med i fremtiden.

På den andre siden, så får jeg som pendler ikke muligheten til å oppleve dette typiske "studentlivet" - og det å være med mine medstudenter. Enkelte i min klasse kommer tilreisende til samlingene, og en får derfor sjeldent mulighet til å treffes på fritiden, eller jobbe sammen med faglige prosjekter. Det er kanskje noe av det jeg savner mest - dette studentmiljøet som har falt bort.


3. Hvordan strukturerer du lesing og diskusjoner med andre lærerstudenter i mellomperiodene?



Som nevnt, så får jeg som pendler sjeldent mulighet til å treffe de andre studentene i klassen for å lese og diskutere. For det meste gjør jeg arbeidet alene - men skulle det være at vi er delt inn i grupper for å gjennomføre ulike oppgaver, foregår de ulike diskusjonene dessverre over data og telefon, med mindre det er satt av tid til det i skoletiden. Dette er noe jeg synes er svært dumt, da jeg føler man som gruppe og individ mister en del av det potensielle læringsutbytte - i tillegg til at det er svært tungvint. Likevel er jeg veldig fornøyd med selve studiet og opplegget - og jeg trives som student ved HiNe, for ordningen med samlingsbasert studie passer meg jo i grunn utmerket!


Amanda sammen med søsteren sin i hoppende vårglede!
Foto: Solvår Hegge





GOD SOMMER!!! :D