mandag 15. desember 2014

Plastic Fantastic!

Inspirerende Islandske vibber! 

 

Da vi var på seminar i Kautokeino traff vi mange spennende og inspirerende mennesker i løpet av uka. Spesielt var det kjekt å jobbe i workshop og komme i kontakt med andre studenter som hadde fokus på de samme tingene som oss. 


"Åstedet" for vår workshop "Connecting the dots", som vi hadde sammen med Halldóra og en rekke andre studenter.
Foto: Catrine Hole


Halldóra Gestsdóttir viser frem en pose hun har tatt
med seg til seminar og workshop



En av disse flotte menneskene var Halldóra Gestsdóttir fra Island. Da hun skulle presentere sitt arbeide tenkte jeg med en gang "JA! Dette skal jeg prøve!", og hun inspirerte både meg og Victoria til å bruke plast på en helt ny måte. Ikke bare virket dette som noe vi kunne gjøre selv, men også noe vi kunne ta med oss inn i skolen og undervisningen. Slik inspirasjon er gull verdt! 


Fra vår installasjon
Foto: Catrine Hole



Lærerstudenten: Fortell meg hva du gjør med plast. Hvordan fikk du ideen om å jobbe med brukte plastposer?

Halldóra: Ideen kom da vi hadde et kurs i samfunnskunst ved Icelandic Academy of Art, der jeg tar min master. Vi lagde et par poser i plast, altså av resirkulerte handleposer, og så at dette var noe vi ønsket å dele med andre. Vi engasjerte oss fordi dette er et hett tema akkurat nå med tanke på all den plast som blir kastet i verden i dag.


Fra kunstinnstallasjonen "Connecting the dots"
Foto: Catrine Hole


Lærerstudenten: Hvordan gjør du det, kan du gi oss noen instruksjoner?


Innsamling og sortering av plastposer til installasjonen
Foto: Catrine Hole



Halldóra: Ta en plastpose og skjær den til i den størrelsen du ønsker posen skal være, klipp ut hele tre lag med plast i samme størrels. Legg så alle disse lagene på et bakepapir med ett bakepapir på toppen. Så du stryker hele utklippet med et strkejern på lav varme (du må kanskje stryke det på begge sider) før du lar det kjøle ned. Du må gjøre dette to ganger for hver side du lager.


Du bruker også samme metode for å lage håndtakene i den størrelsen du vil de skal være. Til slutt syr du posen sammen og håndtakene på. Man kan lage all slags størrelser og design med denne metoden, plastsidene blir som stoff du kan bruke til det meste ved å sy. Man kan bruke symaskin eller man kan sy for hånd.







To ferdige poser av resirkulert plastmateriale, produsert på Island
Foto: Halldóra Gestsdóttir

Lærerstudenten: Hva er dine ambisjoner når det gjelder prosjektet? 


Halldóra
: Vår drøm er å etablere et verksted hvor folk skal kunne komme og lære å bruke plast, tekstil og annet materiale for å lage nye og nyttige ting. Vår rolle vil være å undervise og lede den kreative prosessen.

Lærerstudenten: Føler du at arbeidet ditt ble påvirket på noen måte etter besøket i Kautokeino?

Halldóra: Jeg synes det var flott å se alt folk laget der. Vi snakket mye om bærekraft og det var godt å høre hva andre gjør og tenker om det. Det har virkelig påvirket meg. Jeg var også veldig overrasket over hvor mye oppmerksomhet posene vår fikk da jeg viste dem frem, det har virkelig betydd mye for oss som har jobbet med dette.


Hadda og Ingibjörg Petra


mandag 1. desember 2014

Gjestebogger Åshild: Den nye

Foto: privat

Vi gjentar suksessen



Etter forrige ukes gjesteblogger Victoria innså jeg virkelig hvor spennende det var å se hva mine medstudenter hadde å si om det å være lærerstudent, hver en opplevelse er unik og personlig - og jeg håper denne bloggen kan speile et variert og spennende bilde av lærerstudent-tilværelsen. Vi gjentar derfor suksessen med et nytt gjesteinnlegg denne uken, her fra min nye klassekamerat Åshild Martinsen Brygfjeld, en dyktig og spennende 23 år gammel kvinne fra Korgen. 






Den nye

Skoleåret 2011/2012 begynte jeg på grunnskolelærerutdanninga, 5.-10. klasse. Jeg fulgte ordinært løp frem til tredjeåret. Der valgte jeg å utsette pedagogikken til året etter. Jeg måtte slippe min opprinnelige klasse og la dem gå videre uten meg. Da juni 2014 var et faktum, florerte det av Facebook-statuser fra mine gamle klassekamerater om sine fullførte pedagogstudier. Jeg kjente litt på følelsen av at jeg selv kunne ha vært ferdig… Men nå så jeg fram til høsten 2015 – ny klasse, nytt skoleår og absolutt nye muligheter! 



En blanding av klassen vår og noen andre frilufts-studenter
Foto: Hans Petter Sørensen



Klassen jeg skulle inn i hadde gått sammen i to år. Jeg var spent på hvordan klassemiljøet var, om de var inkluderende, om de var hyggelige. Kom jeg til å føle meg som en del av gjengen? Forventningene var høye da jeg spankulerte inn i klasserommet på første samling. 

Følelsen av å være den nye i klassen var ny for meg, men jeg kunne umiddelbart relatere til hvordan mange barn har det når det er de som er den nye i møte med en klasse som har kjent hverandre lenge. 

Jeg kjente mange undringer – hvordan var klassen faglig sett? Hvilke verdier har de? Er de aktive og engasjerte i timene, eller innesluttet og sjenerte? 



Den flotte klassen vår i full kostyme - som elever fra skolen i riktig gamle dager!
Foto: Eva Christel Birkeland
 

Menneskene i klassen jeg kom inn i, viste seg å være herlige. Klisjeen med ”å føle seg hjemme” har kanskje ikke passet bedre enn akkurat da. Jeg møtte mennesker som på eget initiativ tok kontakt for å bli kjent med meg og for å inkludere meg – og for dem var det naturlig å gjøre. Jeg tenker at slikt er en selvfølge, og det gjør også mine klassekamerater – men det er dessverre ofte slik at mennesker setter ”egen sjenerthet” fremfør det å gjøre andre mennesker gode i situasjoner det kan trengs i. 

Som ny i en klasse der alle virket veldig sammenspleiset, var det veldig godt for meg å bli så pass ivaretatt som jeg ble. Som ny er en ganske sårbar – en kjenner ikke til hvilket miljø som rår i klassen, og da kan det være vanskelig å vise fram seg selv, i frykt for at det en har å komme med ikke passer inn. Selv om jeg er voksen og kan ta vare på meg selv, så er følelsen av å høre til grunnleggende. 



Julebord må til, superkoselig på Nesnas nye Studentsamfunn - Samfunnskjellarn!
Foto: Maria Feyling-Gruber


En god inkluderingskultur


 
Sigurd holder spontan-tale, et must på
hvert et julebord!

Foto: Maria Feyling-Gruber
Ivaretaking av nye mennesker er utrolig viktig i alle sosiale sammenhenger, og kanskje spesielt i klasserommet. Når det gjelder barn, er dette noe som må jobbes kontinuerlig med. Å skape en inkluderingskultur er med på å danne barn til medmennesker. Dette er et av de viktigste aspektene ved det å være lærer. 

En lærer som jobber aktivt med klassemiljøet oppnår at barna får større toleranse for det å være menneske. Det er rom for alle typer elever, der forskjeller hylles og er en del av helheten i klassen. Elever oppnår å bli trygge på hvem de er som menneske i første rekke. Dette fører igjen til bedre læringsmiljø – alle er trygge på hverandre, og sårbarheten er snudd til en ressurs som barna bruker for å forstå.

Mine medstudenter er mennesker jeg tror vil tilstrebe slike klassemiljø som ferdige lærere. Jeg følte meg velkommen i klassen, jeg ble ansett for å være et like viktig individ i klassen som de andre. For mange av disse menneskene er det en selvfølge å være inkluderende. Dette er ei oppfatning jeg deler. Jeg tror at hvis vi bruker evnen til å inkludere bevisst, kan vi nå langt som lærere og medmennesker. 


Et godt klassemiljø må jobbes med, og som lærer må vi være veiledende og bevisste på hva vi gjør, og hvorfor. Målet er å erstatte ”den svake sårbarheten” som skaper usikkerhet og ødelegger for motivasjon med ”den sterke sårbarheten”, der elevene blir bevisste på hva de trenger å jobbe med (både faglig, sosialt og individuelt). Der de bruker egen refleksjon rundt sine tanker og følelser. 

Hadde ikke jeg blitt inkludert bevisst slik som jeg ble, er det ikke sikkert jeg hadde fått like mye ut av undervisningen på skolen. Sårbarheten min hadde kunne blitt et hindrer i stedet for en ressurs. Jeg opplevde å få en verbal klem fra mine medstudenter da jeg som ny student kom inn i en allerede godt etablert klasse. Dette oppfordrer jeg alle kommende lærere – og alle andre – til å tenke over og ta med seg inn i klasserommet og ellers i livet. 

Å skape rom for læring er en utfordrende jobb, men når den prioriteres, har vi elever som tør å si ifra når de ikke får til, vi anerkjenner alle sider og egenskaper og vi viser at vi er alle i samme båt; vi er sårbare mennesker, men vi har alle ressurser som fortjener å bli sett.

- Åshild - 

søndag 16. november 2014

Gjesteblogger Victoria: Kunst i Kautokeino




Victoria utvider horisonten i Kautokeino, her med en spennende kunstinstallasjon i kantina på Sami University College
Foto: Catrine Hole



 


Utvidet horisont

«Hei damer, vil dere være med til Kautokeino?»

«JA!!»

«Ja, vi bi med, sant? Kor lenge e det, ka ska vi gjør der?» «Bra! Eg har allerede sagt ja, det e noe art and heritage greier, det e vel realtert til søppelprosjektet vi skal være med på .. trur eg!?»



Victoria sammen med Magnus, en Islandsk masterstudent
Foto: Catrine Hole


Sånn startet det. Cirka sånn hvertfall. Vi fikk en mail fra tre av våre engasjerte lærere ved Høgskolen i Nesna (teknisk sett ikke akkurat våre lærere siden vi ikke har kunst og håndverk eller naturfag) om vi ville være med på ASAD (Arctic Sustainable Art and Design) sin samling i Kautokeino. 

Hvordan selve opplegget for uken var kan du lese mer om i Catrine sine innlegg.





I dette gjeste-innlegget skal jeg fortelle litt om hvordan opplevelsen var for meg. Mitt navn er Victoria Schreiner og jeg er litt linselus her på Lærestudenten, men det har vel sine naturlige årsaker ettersom jeg og Catrine har det veldig moro sammen og tar de samme fagene; norsk og engelsk. Min kunstnerbakgrunn er veldig liten, mine største kunstverk må være brødskivene, så på denne turen skulle det bli nye utfordringer. Det sier jeg ikke nei til!



Victoria i soloppgang på vei til skolen
Foto: Catrine Hole

Da vi kom til Kautokeino var vi vel ikke helt sikre på hva vi hadde sagt ja til, men vi gledet oss stort og hadde som vanlig ivrige diskusjoner søndags kveld. Mandag morgen brakte det løs, vi gikk i nysnø ned til skolen og kom til en flott skole. Her møtte vi straks flere som skulle være med på prosjektet og ballen hadde herved trillet utfor. 

Det viste seg at de andre studentene var fra høyskoler og universitet i Kautokeino, Island og Finland. De var master-studenter i kunst, mens vi to studerer engelsk og norsk! Catrine er oppvokst med kunst i blodet, jeg derimot har vel ingen kobling til kunst, men ja – ja!

Vi startet med litt foredrag fra noen av studentene og noen leker, videre ble det litt gruppearbeid og den kreative prosessen var i gang. Praten gikk og det var allerede dag én godt samarbeid og gode samtaler. I løpet av uka produserte vi en kunstinstallasjon i hver gruppe, og mens vi jobbet følte jeg aldri på det at jeg ikke hadde så mye kunstnerisk ved meg, det kan jo godt hende de andre syns jeg var helt håplaus og ristet på hodet når jeg ikke så på, men ingen gav uttrykk for det hvertfall!



Flere ganger iløpet av uka snakket vi om dette med kunst, hva er kunst og for hvem? Kunst er ikke bare for kunstnere, kunst er for alle. Jeg konkluderte mer og mer med at jeg har «min» kunst, jeg har jo danset i en del år, det er jo en måte man uttrykker seg på og det kan absolutt karakteriseres som kunst, dressurridning står mitt hjerte nærmest, det er jo dans med hest, det er nok også kunst for meg selv om det kanskje ikke er det for alle. Hva er kunst for deg?

"Hvem er du?" - en del av kunstinstallasjonen laget av Victoria, identitet var et hovedtema
under workshopen i Kautokeino
Foto: Catrine Hole



Presentasjon av ideer for workshop - Victorias gruppe "Connecting the dots"
Foto: Catrine Hole


Kreativitet i skolen?
Foto: Victoria Schreiner




Under foredragene onsdag og torsdag var det også mye bra inspirasjon og hente som lærerstudent, denne typen arbeid og foredrag burde virkelig vær tilgjengelig for alle lærerstudenter hvert år. 

Jeg fikk øynene opp for hvor mye som kan produseres av elever samtidig som alle slags fag er inkludert, og selv opplevde jeg hvor godt det var å lage noe mens jeg lærte. 

Det er (nesten) ingen grenser for hva man kan få gjort, uten at det trenger å koste så mye, uten at man mister tid til undervisning, men mens elevene får være kreative, utfolde seg og lære!







Å jobbe sammen i en kreativ prosess er både lærerikt og gøy - og ikke bare for barn! Her sammen med Magnus og Halldora
Foto: Catrine Hole



Jeg lærte så mye av de andre, og jeg lærte mye om meg selv også, det tror jeg er veldig viktig når man skal jobbe som lærer. Det er bestandig lurt å utvide horisonten, litt etter litt.


- Victoria -


onsdag 12. november 2014

En levende samisk kultur


RELATE NORTH 2014 
-  Art, Heritage & Identity 

Etter å ha tilbrakt en fantastisk uke i Kautokeino sammen med utrolig mange spennende mennesker har jeg funnet ut at det må bli flere innlegg her på bloggen i ukene fremover. Jeg vil gjerne presentere noe av det vi har lært og gjort, og noen av de menneskene vi møtte. I tillegg blir det både oppskrift på hvordan man kan lage flotte resirkulerte plastposer og gjesteblogging fra klassekamerat Victoria Schreiner!

Jeg håper det faller i smak! :) 




Kautokeino - en uke i november


Sámi allaskuvla - Sámi University College
Foto: Catrine Hole

Over 1600 kilometer fra hovedstaden ligger Kautokeino, målet for forrige ukes eventyr. Ja, for vi måtte faktisk via Oslo for å komme oss fra Helgeland til Finnmarksvidda, tro det eller ei! Etter 3 flyturer og 13 timer på reisefot ankom vi Kautokeino i stummende kaldt mørke med smale øyne og lua tredd godt ned over ørene. En spennende invitasjon fra Sámi University College via Høgskolen i Nesna noen uker tidligere lokket to nysgjerrige lærerstudenter helt opp til den vakre vidda. 



En fantastisk gjeng fra Norge, Island, Finland og Sverige
Foto: Catrine Hole
Relate North 2014 bestod for vår del av en workshop sammen med et tyvetalls studenter fra Norge, Island, Finland og Sverige, samt en rekke foredrag om temaene kunst, tradisjoner, læring, bærekraft og identitet. 

Det var et tett og hektisk program vi var del av, fullstappet av god refleksjon og spennende tanker - en slik opplevelse burde enhver student få minst en gang i året! Å møtes på denne måten for å utveksle tanker og ideer tror jeg er utrolig viktig for egen utvikling uansett yrke. 



Samtidig tør jeg påstå at det også er samfunnsnyttig i et større perspektiv. Hver og en av oss er en del av en større sammenheng, og når vi som enkeltmennesker eller små grupper får nye impulser tar vi dette med oss tilbake til eget nettverk. I tillegg har vi knyttet nye spennende kontakter og vennskap på tvers av kultur, nasjonalitet og bosted, og ser nye interessante sammenhenger oss imellom.

Full forvikling i trådsystemet! Man skulle hver og en si noe om sin opplevelse av dagen, deretter sende den videre

Vi fikk først en innføring i hva masterstudentene i Kautokeino og på Island holdt på med, samtidig som vi brukte tid på å bli kjent med hverandre. Hva tenkte og følte hver enkelt om sammenhengen mellom kunst, kultur og tradisjoner, og om oss selv i forhold til bærekraft og det samfunnet vi lever i? Mye spennende ble fortalt og hørt på tvers av rød og blå ulltråd.


Det var utrolig mye spennende som ble presentert den første dagen i Kautokeino, og man blir så imponert over å høre hvordan egen kultur og identitet kan inspirere til forskning og til å sette fokus på viktige tradisjonsbærende tema. Spesielt tre samiske masterstudenter imponerte meg med sitt arbeid med Duodji (samisk kunst og håndverk som har både estetikk og bruksverdi som fokus), både fordi jeg mener det de gjør er viktig, men også fordi deres presentasjoner både interesserte og inspirerte meg. 



Å løfte tradisjoner

Ann Majbritt Eriksen viser frem sitt arbeid
med samiske drakter
Foto: Catrine Hole
Ann Majbritt Eriksen jobber med samiske kofter og synes det er viktig å løfte frem denne siden ved samisk kultur. 

"Jeg har fulgt tradisjonen både når jeg har laget bordene og resten av kofta" sier Ann Majbritt. "Det er ikke uvanlig med hånvevde bånd i koftekanten på Nessebykofta, men i Kautokeinokofta er det ikke vanlig med håndvevd bård i nyere tid."

Hun har både sydd bordene etter tradisjonen og dampet skjørtet for å få den distinkte brettekanten som gjør at skjørtet vipper litt ut og opp, et trekk ved kofta som er kommet til i løpet av de siste 20 årene. 

Samisk drakttradisjon er i utvikling hele tiden, og dermed har samedraktene forandret seg drastisk de siste 40 årene. De var helt forskjellig før med mindre border og ingen damping eller bretting. På grunn av at materialet har endret seg så har hele drakttradisjonen også endret seg naturlig etter det. I dag har alle draktene mange flotte border, men hadde man mange border for 50 år siden betydde det at du var veldig rik og rett og slett hadde råd til å kjøpe mange border.


Ann Majbritts høstinspirerte drakt, en nyere variant av
den tradisjonelle kofta

Foto: Victoria Schreiner



Ann Majbritt viser frem flere sømmer hun har laget og forteller hvordan hun har gått frem. «Det var litt vanskelig å få inspirasjon til hvordan jeg skulle fornye denne kostymen» sier hun, «for tradisjonen forblir ikke lik over tiden, det må fornyes slik at Duodji tradisjonen blir holdt i live. Jeg har studert naturen og du kan se at det er naturlige farger i denne drakten, den er inspirert av høstens flotte farger»






Foto: Victoria Schreiner




Mitt eget rom

Katarina Spiik Skum snakker om sitt arbeid med
å gi samisk Duodji en plass i et moderne hushold.
Foto: Catrine Hole

Katarina Spiik Skum presenterte et veldig spennende master-prosjekt som virkelig traff meg. Hun snakket om Duodji og den plassen det har i dagens samiske samfunn. Det som traff meg mest var da hun snakket om selve følelsen av å leve i et miljø der Duodji var en naturlig del av omgivelsene kontra det å leve i dagens moderne hus og rom.

«Mitt eget rom handler om min opplevelse av mine besteforeldres ulike hjem, de forskjellig hjem i forskjellige årstider, der de bodde både i gamme, lavvo og hus. Når jeg tenker tilbake er det noe som mangler i dag, jeg vil ha et hjem der det føles som om det bor samer der. Jeg har alle symbol og alle stoffer i huset, men det kjennes enda ikke riktig samisk. Selve følelsen av å bo i en gamme – det vil jeg ha med inn i et rom. Noe som kan gi meg fornemmelsen av riset på gulvet, reinskinnet, elghundene og følelsen av dette nære.»

Det jeg selv kjenner igjen i det hun sier er følelsen av å være i naturen. Følelsen av å være nær naturen og nær dyra. Det er stor forskjell på å sitte i et moderne hus - eller inni en moderne lavvoduk – og det å være tilstede i et rom som er laget fra naturen, en gamme laget av torv og tre, fra jorda. Eller i en lavvo laget av rein-skinn og tre. I dag sier Katarina at det «brukes mest lavvo som er laget på en fabrikk», det er en annen følelse.

Katarina Spiik Skum vil vise sin identitet med «Mitt eget rom», løfte fram samisk duodji og samtidig ønsker hun at det skal være både praktisk og estetisk. Det blir spennende å se hva det blir til slutt, går det an å skape et slikt rom i dagens moderne hus? 

 


På jakt etter tapt kultur

Bildemateriale som gjennomgåes for å finne ut
hvordan de sjøsamiske koftene så ut
Foto: fra foto i Ingá Påve Idivuomas presentasjon

Ingá Påve Idivuoma forsker på sjøsamenes klesdrakt som gikk tapt en gang på 1800-tallet. Kystsamene har mistet mange av tradisjonene sine på grunn av kolonisering, og både språket og håndverket har forsvunnet. I det området faren til Ingá er fra forandret kofte-tradisjonen seg de siste 100 årene før den til slutt forsvant helt.

Ingá i sin egen kofte
Foto: Halldóra Gestsdóttir







 Ingá Påve Idivuoma sin første sydde
kofte - en kvinnedrakt basert på
revitalisering av original kofte
Foto: Catrine Hole
I løpet av de siste 10 årene har likevel en del kystsamer begynt å se på sin sør-samiske identiteten, og ønsker å bruke kofter igjen. Man lette derfor etter bilder og informasjon om draktene men det var ikke så lett siden det er lenge siden de forsvant. Man fikk mye hjelp med å finne ut hvordan de originale koftene så ut ved å se på andre lignende samiske drakter, men man er ikke sikker på om de er identiske.

Ingá prøver nå å følge denne revitaliserings-prosessen for å se om man har gjort det riktig. Hun tror kofta egentlig var litt annerledes, og må dermed undersøke gamle fotos, tegninger og lese gamle tekster for å se om hun kan finne noe. Hun skal sy i alt tre kostymer, først en som følger revitaliseringsmønsteret, deretter to nye drakter etter egne funn; en for kvinne og en for mann.

I tillegg skal Ingá prøve å forstå hvorfor man vil revitalisere den originale sjøsamiske kofta. Handler det om å finne en egen identitet som samisk? Sjøsamene og innlandssamene er forskjellige både med tanke på tradisjoner og jakt- og samlelandskap. Sjøsamene har tradisjonelt bodd på kysten og levd av havet, mens innlandssamene har levd av reindrift. Det blir spennende å se hva hun finner ut.







Tusen takk til alle masterstudenter som viste oss hva de jobbet med, det var mange flere enn jeg har fått plass til å presentere her, men under følger en liten bilde-kavalkade fra første dagen i Kautokeino.

 

- Catrine - 




JOHANNA TUOVINEN

Har fått tilgang til gamle magasiner funnet i en nedlagt skolebygning. De er laget av Petsamo-født ungdom i Varejoki, Finland på 1950-tallet og danner grunnlaget for Johannas master-arbeid.







LOTTA RAHME

Lager kunst og bruksgjenstander av fiskeskinn og annet dyreskinn - fascinerende og dritstilig!

Foto: Victoria Schreiner








Lotta viser oss fiskeskinnet hun holder på med
Foto: Catrine Hole


Fiskeskinn som er vasket henger på tørk
Foto: Catrine Hole
Både lærere og studenter er fascinert
Foto: Catrine Hole














En titt på Lottas workshop i Kautokeino
Foto: Catrine Hole




ANDRE BILDER





Foto: Catrine Hole

Foto: Catrine Hole

Foto: Catrine Hole

Foto: Catrine Hole

Foto: Catrine Hole

Foto: Catrine Hole

Dekorasjon på skolens inventar
Foto: Catrine Hole

Foto: Catrine Hole

Diverse skinnmateriale
Foto: Catrine Hole




lørdag 25. oktober 2014

Ghosts, kilts and politics

Britisk kulturkunnskap 

 

På starten av skoleåret kom engelsk-modulen vi hadde gledd oss til ganske lenge, med
Britisk kulturkunnskap ble det en to ukers studietur til England i september. Hele 26 studenter fra Høgskolen i Nesna møttes og ble fordelt på studentboliger og B&Bs i den vakre byen York. 


På helgetur til Skottland fikk gutta i klassen leie kilts, veldig stilig! :)
Foto: Silje Knudsen

Det første møtet med byen og de spenstige og flinke lærerne ved NSC (Norwegian Study Centre) var veldig positivt. En nydelig by og flinke forelesere som klarte å holde oppmerksomheten vår gjennom hver eneste time. De snakket blant annet om barnelitteratur, språk, lokale dialekter og aksenter. Vi fikk også en solid innføring i britisk politikk, noe som kom godt med. Timingen for besøket vårt kunne ikke vært mer spennende; dette var bare dager før Skottland skulle stemme ja eller nei til selvstendighet fra England.

Scarborough Beach
Foto: Catrine Hole

De fleste av oss visste litt om England og Skottland fra før, men ikke alle hadde nok kjennskap til å kunne forstå grunnene til valget som var i vente. Hva var det som gjorde at noen ville løsrives fra unionen med England mens andre synes den beste løsningen var å forbli en del av Storbritannia? 

Som innbyggere i et land med en lang og humpete unions-historie kan nok vi nordmenn forstå noen av grunnene for ønske om løsrivelse. Hvordan hadde det vært om Norge fremdeles var i union med Sverige for eksempel? Det var ganske interessant å diskutere i klassen hvordan vi så på det og hvordan man kunne sammenligne skottenes situasjon med den norske løsrivelsen. 


En stor gjeng på klassetur! Her i Whitby
Foto: Catrine Hole


A WEEKEND IN SCOTLAND
Victoria beundrer nipsen
Foto: Catrine Hole


Etter en uke i York dro vi hele gjengen til Skottland på helgetur, da hadde vi lært mye om den politiske situasjonen og hatt noen interessante debatter oss studenter imellom. 

I 25 varmegrader og sol måtte jeg ut i gatene for å teste ut tillært kunnskap, så jeg kombinerte like greit shopping med research og spurte ut de jeg traff på min vei. 


Fargerike brukte bøker
Foto: Catrine Hole















Diskuterer de valget mon tro?
Foto: Catrine Hole



 

I York var det ikke så mange som snakket om valget, jeg så derfor for meg at i Skottland kunne vi få de svarene vi søkte. Men de fleste jeg traff var faktisk ikke helt sikre på hva de skulle stemme, og dette var bare 4 dager før selve valget! 


Alle var likevel ganske engasjerte, og vi traff både ja-folk og nei-folk på torget som prøvde å sanke stemmer i innspurten før valget. Da vi på den norske gruppa ble spurt hva vi ville stemt var det ikke alle som hadde et klart svar. Samtidig som vi kunne forstå ønsket om løsrivelse, kunne det likevel virke som et noe risikabelt prosjekt.





En av mange fine bokhandlere i Storbrittania
Foto: Catrine Hole



Picnic in the park - Dumfries
Foto: Catrine Hole




















To herlige eldre damer som jobbet i en bruktbutikk delte gjerne sine tanker med en norsk rødhåra turist. Den eldste av dem så på meg med litt sørgmodige øyner over et søtt smil; «We don´t know what to vote love! We`re just sitting on the fence.» 






Flotte bruktbutikker var å finne på hvert gatehjørne. 

Hver bruktbutikk representerte en veldedig organisasjon. 

- To fluer i en smekk for den shoppingglade med andre ord!







Den eneste reelle makta innbyggerne i Skottland hadde på dette tidspunktet var å stemme ja eller nei ved valget. Når dette var avgjort kunne man ikke gjøre så mye mer som den vanlige kvinne i gata, da måtte man bare sette seg på sidelinja og se hva politikerne ville finne på. Om det ble et nei ville det jo ikke bli noe særlig endring, men et ja kunne bety så meget. Et av de største problemene i følge mine to venninner i bruktsjappa var politikerne. Man kunne jo ikke stole på dem; «No, they don´t really want to answer any questions you know, so how can we know what they really want then? No I don´t know how this is going to end love, I really don´t know...». De ristet begge på hodet, men synes det var fint at jeg brydde meg og at jeg la igjen noen britiske pund i butikken deres.




Selv om den politiske situasjonen var både spennende og litt usikker, er det i alle fall noe som er sikkert som banken; I Skottland finnes det alltid en pub i nærheten, der man kan sette seg ned og ta en dram når man blir sliten av shopping og politikk. Vi tok runden for å si det sånn, med både stilen og ryktet i behold. Se bare plakaten som ble hengt opp i forkant av den norske delegasjonens inntog i den lille byen Dumfries:


Patrick Murphy leker ikke pubcrawl, her var alt lagt til rette for en fin pub-til-pub-runde med gjengen!
Foto: Victoria Schreiner


Hele kiltgjengen - Mel Gibson gå og legg deg! (Lærer Patrick i midten)

Vi fikk også tatt en titt på Hadrians Wall på vei «hjem» til York, så vi brukte noen timer på å sjekke ut The English Countryside og spotta både sauer og bønder mens vi var i gang. 


Foto: Catrine Hole
Foto: Victoria Schreiner

























 
Maja og Sigurd sjekker ut flotte Caerlaverock Castle

Hadrians Wall
Foto: Catrine Hole

Caerlaverock Castle
Foto: Catrine Hole


 



















Med på Yorkturen var også min kjære klassekamerat Victoria Schreiner, hun ble med på en liten spørrerunde!

 3 PÅ GATA!

Med Victoria Schreiner




Lærerstudenten: Hvorfor valgte du engelsk som fag i din lærerutdanning?

Victoria: Jeg valgte engelsk fordi jeg for det første liker engelsk, jeg har lyst å bli engelsklærer for å gjøre engelsk morsomt, lærerrikt og brukelig. For å være ærlig har jeg fått inntrykk av at det er et fag som mange skoler trenger lærere i etter realfagsbølgen.

Lærerstudenten: Hva synes du om å ta en av modulene i England?

Victoria: Veldig motiverende, gledet meg til modulen fra starten av studiet! Det var et bra opplegg på NSC, foreleserne var veldig dyktige og inspirerende. Veldig fornøyd med oppholdet i York. Ikke minst en fin by også. Veldig praktisk å slå sammen faget slik, jeg liker det mer intenst. For min del skulle gjerne alle modulene vært korte og intense istedet for noen få dager spredt ut på samlingsuker over et helt semesteret.

Lærerstudenten: Hva sitter du igjen med etter denne engelskmodulen?

Victoria: Etter turen til York sitter jeg igjen med ny kunnskap, inspirasjon og motivasjon til å undervise i englesk på en morsom og lærerrik måte. Fikk smaken for England, har aldri vært så gira på å dra dit men nå vil jeg bare dra tilbake og se mer. Syns også det var morsomt å bli kjent med flere studenter fra hinesna som ikke går i klassen vår!





EN CLASSY AVSLUTNING


Etter Skottland hadde vi 4 dager på å ferdigstille den siste fredagens fremvisning og fruktene av vårt gruppearbeide i York.

Vi satte i gang sporenstreks og fortsatte like greit barrunden vi starta på i Dumfries. Denne gangen hadde vi ikke nødvendigvis bare øl på menyen, nei nå var det noe mye heftigere vi hadde i vente; Spøkelser!


Ikke feil å gjøre research i koselige omgivelser - en Crabbies er heeelt innafor!
Foto: Silje Knutsen


Her er altså resultatet av en litt annerledes pubcrawl som endte med toppkarakter og fem crispye fine diplomer for vel gjennomført engelsk-modul i York



Victoria med sitt flotte eksemplar
Foto: Catrine Hole
HAUNTED PUBS IN YORK
  
Victoria Schreiner, Silje Knutsen, Camilla Enga Andersen, Maja Følling og Catrine Hole


Pub culture is, and has always been an important part of peoples life in England. Already on our first day in York we noticed there were a lot of pubs here, and some with rather interesting names. We wanted to take a closer look, and discovered that many of the pubs were situated in gorgeous old buildings. The oldest inn was built already in the early 16th century. It would be interesting to find the story behind these historic structures, and especially one rather strange side of history caught our attention.  

Early in our research we started to hear all these ghost stories surrounding the watering holes of York. As one of the oldest cities in England, and maybe the most haunted in the world, this would be an excellent place to investigate the scary side of history a bit further. Either one believe in it or not, it is surely some enchanting stories hidden in these crooked old walls.

We decided to look for evidence, we put on our investigation hats and was guided to The Red Lion. Little did we know about what was going to happen that night!



The red lion


According to Peter The Red Lion was a coaching house
It used to take care of horses, staff and mouse.
Inside the pub, there is a hole in the wall from back in the days
When priest where being chased.


Silje kryper inn i "prestehullet"

The hole in the wall is now plastered up
But apparently it was used a lot.
We did like to try it, but we couldn’t…”nay”
But we did it in the Norwegian way.


Peter the owner of the Red Lion Pub
tells us there`s rumors of ghosts all over the hub.
He`s never seen a ghost anywhere but he passes the rumor on, coz…
It`s good for business …come on!



Kommer plutselig ut igjen fra pipa i baren!



One of the rumor the red lions is known for,
Is giving Dick Turpin a beer and some comfor´.
He used to pop in when he needed a rest,
From stealing horses and being a pest.



The pub was built in the 1200s, therefore it is now a listed building where they are not allowed to make any changes. Each year, the paranormal society (The ghost hunters!!!) has their annual meeting and a seance upstairs in this haunted pub.







Fem kreative venner!
Foto: En franskmann med bart!

The Snickleway Inn


The Snickleway Inn is a nice small pub
It holds several of the spirits in its busy hub.
One of the old fella, he lives in the cellar
And sits on a barrow, not unlike Jack Sparrow


A girl who was killed by the butcher’s horse
Lives now in the stairs with her own remorse
A ghost cat that no one has ever seen
Is scaring the guests but is really not mean.


In fact if you feel it stroking your leg
You should be very lucky, maybe find a golden egg.
The Snickleway was also a brothel before
But those things are not being done anymore


Jentene koser seg med spøkelseshistorier på puben!
Foto: The bartender...

Dick Turpin is said to have been in the cella´
Before he was hanged by his neck the poor fella´
But Linda the lady who is the host
She said she never had seen a ghost

All of us had to look in the loo
Certainly after beer number two
But non of us any ghost could see
It seemed like the place was ghost free!





The Golden Flees


They used to trade in wool and fleece,
Now they´re selling beer and Crabbies
The building is really old of age
Built on stilts that was very vague

The floor in the bar wasn't quite on angle
When you sit on a bench your feet will dangle
In the bar a scrawny skeleton sat,
perhaps he was just in for a chat?

The barman told us in the last four weeks
The ghost had been busy, really freaks!
He told of flying tablecloths and glasses
And ladies being pinched on their asses

The frequent sound of footsteps across the floor
Shows Lady Peckett used to live here before
When Maja was sitting on the ghost-lady´s seat,
she was sure she felt something tickling her feet




And so our investigation ends right here

All of us got a bit of a scare

Its hard to explain how scary it can be

So we´ll show you a movie so you can see:





- THE END!-




En flott gjeng! :D