Helgelandskysten som klasserom – Tilbakeblikk # 1

I løpet av de tre semestrene jeg har vært lærerstudent ved Høgskolen i Nesna, har jeg nytt godt av opplevelser som ikke bare har tatt meg med ut av klasserommet, men også langt utenfor min egen komfortsone.

På tur med Stein P. Aasheim rundt Okstindene - 2013
Foto: Hans Petter Sørensen

Kryssing av Gressvatnet på ski - 2013
Foto: Hans Petter Sørensen

Som GLU 5-10-student har jeg stått på ski, isfisket, seilt, undervist i skogen, spikket både klesknagg og grillpinne, bygget snøskulpturer og kost meg. Jeg har hatt mange koselige stunder sammen med klassen min; ute i skogen, på havet, rundt varme bål, i sovepose på gymsalgulv, i den glitrende kalde snøen, rundt langbord bugnende av deilig mat, på photoshoot midt i stormen og i turistforeningens hytter langt oppe på fjellet. Vi har utfordret tradisjonelle undervisningsformer i takt med egne grenser, og er helt klart langt ute i den proksimale utviklingssonen og kaver både titt og ofte. Heldigvis er vi utrustet med en god dose learning-by-doing-attitude og lærer derfor ikke bare hvordan vi skal videreformidle kunnskap på en ny og spennende måte, men vi lærer også en hel del om oss selv. 

 

Jentene i køysenga på Huse, Lurøy - 2011
Foto: Hans Petter Sørensen

En av de første utfordringene vi som klasse fikk smake på, var en to dager lang skoletur til Lurøy, noen timers reise fra Nesna. Vi var helt ferske og ganske lite kjent med både utdanningen, friluftsprofilen, lærerne og ikke minst hverandre. Det var ikke mye tid til å bli kjent på første samling, og mange av oss visste ikke helt hva vi skulle forvente av lærerutdanningen, mens andre igjen allerede jobbet som lærere. En sammensatt gjeng skulle derfor få muligheten til å komme litt tettere innpå hverandre, ute på en øy, akkurat idet sommeren gikk over i høst og skitværet allerede hadde blåst det helgelandske solskinnet avgårde.

Likevel, det som så ut til å bli en litt slitsom tur i nordavind og sidelengs pissregn overrasket vel kanskje de fleste av oss, og poenget med friluftsprofilen gikk i alle fall opp for meg allerede da. I kjølevannet av turen, i en slags gladkristen lykkerus, skrev jeg en tidligere publisert norskoppgave som jeg gjerne deler igjen med dere, fra opplevelsene våre på Lurøy. 

- Jeg vil understreke at jeg var den eneste studenten som ikke mestret seilingen «optimalt» og dermed havnet under optimistjolla, så det kan hende jeg var mest lykkelig for å ha overlevd turen i det store og hele (derav gladkristen lykkerus), men jeg velger å se også dette som viktig lærdom! 

 

Trass i prestens grundige instrukser; ikke alle får til å gjøre som man blir fortalt...
Foto: Hans Petter Sørensen

 

Lurøy – en våt affære

En gruppe håpefulle studenter; den gryende generasjonen lærere fra Høyskolen i Nesna. Vi kler oss i heldekkende regntøy, vi finner frem termosen, pakker sekken og knytter på oss turskoene. Klasserommet skal ut, det skal kjennes på kroppen, og det skal være vått. 

 

Vi har på forhånd lest i Lurøyaffæren om hvordan krigshelten John Kristoffersen hadde det mellom de forblåste klippene på Onøy under krigen, og stiger derfor inn i det mosegrodde landskapet med en viss forventning. Med tanker om listige spioner og farlige tyskere saumfarer vi lyngen etter spor, guiden Ragnar Selnes forteller med innlevelse og engasjement om Kristoffersens år i en kald hule, og en dramatisk flukt. Vi lurer på hvor hytta er blitt av, det er et mysterium. Vi er våte til beinet, kalde og litt slitne, men alles øyne lyser mot Ragnar. Hvordan må det ha vært? Hvordan føltes det i kampens hete? Var han veldig redd? De fleste av oss kan ikke sette seg inn i følelsen av krig, men vi kjenner likevel et snev av redsel og spenning gjennom fortellingen om spionlivet i en hule på Onøy, mens vinden og regnet sliter i vårt eget regntøy.

Introduksjonen til Lurøy var for oss studenter en fin introduksjon til «klasserommet utenfor». Kan man virkelig lære noe i regn og vind? Ja. Kan man lære noe mens man går på fjellet? Ja. Kan klasserommet faktisk flyttes ut i naturen? Så absolutt! Selv om tidskjemaet var hektisk og ikke alle syntes alt var like relevant, fikk hver og en av oss kjenne på mestringsfølelsen og gleden over å lære og prestere ute i naturen, uansett vær. Både første og andre dagen bød på utfordringer i regnet, men å spise et gjennomstekt lammelår tilberedt i selvlaget middelaldersk kokegrop, mens regnet treffer sidelengs i ansiktet, det er mestring det. Været i seg selv blir mestring. Og vi skjønner fort at dette har både med innstilling, erfaring og tilrettelegging å gjøre. Vi var også heldigvis omringet av en håndfull engasjerte mennesker som mer enn gjerne bød på seg selv, det hjelper på når det blåser som verst.

Vi ble imponert over det mangfoldet av aktiviteter, naturopplevelser og lokale ressurser Lurøy har å by på. Kommunen er et godt eksempel på at det går an å være stolt av sin fortid, ta vare på den og videreformidle historien til fremtidige generasjoner, samtidig som man er moderne og nytenkende. Vi hadde et inneholdsrikt program, og i løpet av to dager fikk vi en unik kjennskap til et levende samfunn som baserer seg både på gamle og nye teknikker.

Eirik Dahl er klar for både seiling og seilbrett!
Foto: Hans Petter Sørensen

I tillegg var det flere studenter som fikk oppleve et uvanlig høyt adrenalinnivå i kroppen etter å ha hilst på presten og havet. Det vi trodde skulle være en "enkel demonstrasjon av seileteknikk" etter en lang dag ute i regnet, viste seg å bli noe helt annet: Et knippe småskeptiske studenter med store øyne, iført tørrdrakt, langt utpå fjorden. Som om ikke sjokket over faktisk å ha hatt det artig i regnvær var nok, nå skulle vi jammen sjøsettes også, og det av en prest! Men trass i fuktskader og slitne kropper, hvem var det som sovnet med de største glisa om munnen den kvelden? Jo, det var nok de som tidligere på dagen virkelig fikk kjenne at de levde, knuget fast til en optimistjolle i vilt og vått ruskevær.

Lurøypresten setter stor lit til de unge lovende lærerstudenter.
Foto: Hans Petter Sørensen 

Mathias Nordås geleidet oss rundt og fortalte hagens historie.
Foto: Hans Petter Sørensen

Det meste vi fikk se og høre var en berikelse. Den nydelige og velholdte renessansehagen på Lurøygården, John Kristoffersens historie under krigen, Kystmuseets historiske bilder og rekvisitter og flotte Huse med husrom, hjerterom og moderne utstyr. Hele oppholdet opplevdes som en fin sammensmelting av nytt og gammelt. Historie, natur og mennesker. Til og med de små lokalbutikkene gjorde inntrykk med sitt uvanlig store utvalg og snirklete interiør. Lurøy sin historie, spesielt med tanke på fiske som levebrød og krigshistorien, forteller også om en utstrakt måte å bruke naturen på. Før var man ikke bare avhengig av naturen for å overleve, men man spilte på lag med naturen. I dagens samfunn er dette nesten en «tapt kunst», men ildsjeler som Lurøypresten Anders Rosland, med sitt engasjement for å få barn og ungdom ut på havet igjen (på miljøvennlig vis!), er et betryggende bevis på at det faktisk finnes krefter som ønsker å formidle naturen på en positiv måte til de kommende generasjoner. Klarer vi som lærere å gjøre det samme mon tro? 

Helgelandsidyll
Foto: Hans Petter Sørensen

Tusen takk for to fantastiske dager på Lurøy!

- Catrine -

Susanne Johansen og Malene W. Kristiansen koser seg i det våte element.
Foto: Hans Petter Sørensen