L Æ R E R S T U D E N T E N Studentlivet på Helgeland: mai 2014

tirsdag 27. mai 2014

Leserinnlegg i Ranablad

Veldig artig å få meninger på trykk i Ranablad! På bildet ser vi de dyktige elevene ved Nesna Skole under snøskulptur-byggeprosjektet vi hadde med dem i praksis. Flott gjeng!

- Catrine -

mandag 19. mai 2014

I et yrke så gammelt som læreryrket, og i et utdanningsforløp så sammensatt som lærerutdanningens, ligger det utrolig mange veletablerte teorier og praksiser. Selvsagt har ting utviklet seg gjennom tidene, men likevel har mye av dette skjedd innenfor visse rammer. Klasserommets rammer. Jeg er derfor veldig stolt over å gå på et lærerstudie som utfordrer den etablerte måten å drive undervisning på, og som søker å stimulere hele eleven.

Lærerprofilen jeg har valgt ved Nord Universitetet, med fokus på friluft, helse, miljø og det utvidede klasserom, ønsker å gjøre verden relevant på en tydeligere måte for elevene. Og enten det er metode eller didaktikk vi snakker om mener jeg også at det er viktig for lærere i dagens skole å skifte litt fokus. Både av helsemessige, samfunnsmessige og miljømessige årsaker vil jeg si det er viktig at elevene i større grad får møte verden, både fysisk og mentalt, når de er på skolen. Og det handler om mer enn å ta elevene med ut av klasserommet for å lære noe på et annet sted.

Jeg tror det er viktig å snakke om undervisning som en pedagogisk arena der man kommuniserer med omgivelsene. Når man sprenger klasserommets rammer tar man eleven med seg ut i den virkelige verden. I tillegg tar både eleven og læreren den virkelige verden med seg inn i klasserommet igjen. Utedager og besøk i bedrifter for eksempel er ikke isolerte hendelser. De er opplevelser elevene har fått kjent på kroppen, og som kan settes i en større læringssammenheng. Disse opplevelsene kan man fort ta frem og bruke som eksempel, jobbe videre med eller bruke for å planlegge nye opplevelser utenfor klasserommet.

Når vi snakker om det utvidede klasserommet snakker vi altså om en helhet. En helhet der både skolen, læreren, elevene og verden henger tydelig sammen, og der alle parter utfyller hverandre.

For meg handler lærerutdannelsen om mer enn bare det å lære bort norsk og engelsk, den handler også om den praktiske og den holdningsskapende dimensjonen. Og om meg selv. Jeg ønsker blant annet å senke terskelen min for å bruke naturen som læringsarena, og for å bruke varierte undervisningsformer. På den måten kan jeg lettere legge til rette for at alle elevene mine skal kunne mestre. Jeg ønsker også som lærer å være en aktiv del av naturen og verden, ikke bare en betrakter og formidler.

Jeg har troen på at hvis vi som lærerstudenter får se og kjenne på hvordan det er å bruke det utvidede klasserommet selv, da kan vi ta denne erfaringen med oss ut i skolen som lærere. Innstillingen og holdningene våre påvirkes helt klart av hvordan vårt eget utdanningsforløp oppleves, og da er det en fordel for både oss og våre fremtidige elever at vi har erfart det utvidede klasserommet. Vi har prøvd det, lært i det og kjent det på kroppen. Det handler om viktigheten av å se muligheter fremfor problemer, og å se nytten i samfunnet og naturen som omringer oss daglig.

For det er ingen tvil om at det finnes pedagogiske læresteder praktisk talt overalt: Sykehjem, butikker og museum. Politistasjoner, fjæra og skogen. Fabrikker, fjell og asylmottak. Fiskebåter, skoler og gårdsbruk. Hurtigruta, bussen og naboens hund. Kinoen, innsjøen og gatemusikere. Barnehager, lokale bedrifter og søppeltippen. Og man skal heller ikke kimse av det å bruke folk som ressurser. Bare tenk på alle de spennende menneskene som finnes rundt omkring i samfunnet vårt, mennesker som kan formidle og bidra til å gjøre akkurat våre elevers læring både spennende, aktuell, annerledes og levende.

Disse ressursene må vi gjerne bruke mer, det er jo de som representerer den virkelige verden!

- Catrine -

TRE PÅ HYBELEN

Med Grethe Arnø Volden

Grethe Arnø Volden tar GLU 5-10 2013, og går nå sitt første år. Hun er i full gang med eksamenslesinga på Høgskolen i Nesna, men likevel tar hun seg tid til en prat om turen vi var på i Hattfjelldal, og hva hun synes om denne friske lærerutdanningen vi går på. Grethe er en flott 43-åring fra Kolvereid i Nærøy kommune, der hun er gift og har 3 barn på 20, 17 og 16.

Lærerstudenten: Hvorfor søkte du GLU 5-10 på Nesna?

Grethe: Etter et stillesittende arbeid foran PC så å si hele min yrkeskarriere var jeg moden for å prøve noe annet. Hadde lekt med tanken på lærerutdanning noen år, men syntes at det var litt "skummelt". Var heldig og fikk prøve meg som lærer i et årsvikariat på Kolvereid skole, og hørte etterhvert mye positivt om Høgskolen i Nesna, flere av kollegene på skolen hadde gått der.

At det var samlingsbaserte studier og at man kan leie hybel på døgnbasis var viktig når jeg skulle velge, og når jeg skulle velge mellom 1-7 eller 5-10 var det satsingen på helse og friluft som avgjorde. Når jeg så denne nye profilen var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle søke!

Ellers trives jeg godt på Nesna når jeg er her, men kunne nok gjerne ha tenkt meg litt mer klassemiljø og studenter å samarbeide med gjennom utdanningsforløpet. De fleste i klassen er faktisk dagpendlere og bor ikke på Nesna.

Lærerstudenten: På Eventyr med Stein P. Aasheim i Hattfjelldal, hva syntes du om det?

Grethe: Eventyret med Stein P. var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten! Det at vi var maks heldige med været gjorde det til en uforglemmelig opplevelse! Jeg har ikke vært på lignende overnattingsturer på vinterstid tidligere, så jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå. Frøs nok litt første natta, men det gikk greit. Jeg har lært mye underveis, noe jeg helt klart vil ta med meg videre til neste tur! Det er ute i slike situasjoner vi erfarer og får tips til hva vi selv kan gjøre som lærere.

Både undervisningsdelen og selve turen virket veldig godt planlagt, og det ble gjennomført deretter med et variert og flott opplegg hele veien. Dette kan vi takke vår flotte turleder Knut Berntsen for. Han hadde full kontroll og var humørsprederen som holdt stemningen oppe hele veien! Turen frister helt klart til gjentakelse!

Knut Berntsen - inspirator og humørspreder!
Foto: Catrine Hole

Det artigste var vel å få gå på skitur i så flotte omgivelser og med et så fantastisk vær. Prøvde skifeller for første gang, og det var helt supert. Man kunne gå rett opp overalt! Skigåing har fått en helt ny betydning for meg nå (har hatet å gå på bakglatte ski - mareritt!).

Det mest utfordrende var kanskje dette med gnagsår, alt ble jo litt vanskeligere da. Som alle vet - gnagsår gjør vondt, og man får ikke gått så fort som man hadde ønsket. Jeg fikk også utfordringer i forhold til nedoverkjøring mellom busker og trær, i løs snø og med pulk på slep...

Vi fikk prøvd oss litt for å si det sånn, men det gikk bra!

Grethe drar pulk med Knut Berntsen og Marian Børli Sivertsen
Foto: Hans Petter Sørensen

Nå, ett år inn i utdannelsen, står det hele til forventningene?

Grethe: Jeg hadde vel egentlig ikke noe bilde på hva jeg skulle forvente meg. Jeg hørte mye positivt om Nesna, men hadde aldri vært her, så det var vanskelig å forestille seg noe konkret. Jeg trives som sagt godt nå, både med utdanningen og den friluftsrettede profilen. Den samlingsbaserte delen er kanskje både bra og vanskelig. For samtidig som den gir meg muligheten til å ta dette studiet, så går mye tid bort i reising, og som sagt savner jeg litt dette med et mer stabilt studiemiljø.

Men alt i alt er det et flott studie, og i praksis ser jeg at den friluftsrettede lærersituasjonen kanskje ikke er så vanskelig som man først hadde trodd. Man skal ikke undervurdere elevene, de takler og forstår kanskje mer enn man tror. Og de er som oftest storfornøyde med å få være ute! For eksempel, på Nærøy ungdomsskole starter de hver dag med en liten tur. Og kanskje skal det ikke mer til, da får man i det minste luftet seg litt, og startet dagen med noe friskt. Det er ikke alltid en trenger å tenke så stort for å få inn litt mer helse og friluft i skolehverdagen!

Jeg håper de neste skoleårene her vil by på mer teori og praksis om de forskjellige læringsaktivitetene, og ikke minst om de som kanskje ikke foregår i det tradisjonelle klasseromsbildet.

Morgensamling før dagens etappe!
Foto: Catrine Hole

søndag 4. mai 2014

Vårens vakreste eventyr!

Knut Berntsen i kjent positur!
Foto: Catrine Hole

April kom uten vinterpudder til Helgelandskysten. Jeg var nærmest på randen av sammenbrudd etter en særdeles snøfattig vinter, og sukket tungt hver morgen jeg gløttet ut av vinduet og så et vått og grått Nesna. Håpet om spektakulære toppturer og koselige skiturer i skogen mellom trær tunge av myk snø, hang i en tynn tråd. I samme takt som vårblomstene poppet opp rundt meg, sloknet håpet mer og mer inni meg. Jaja... Får vel vente til neste år da... Får vel bare ønske våren velkommen...

Men plutselig en dag kom det en mail fra Knut Berntsen i Polarsirkelen Friluftsråd, og der lå det: Et håp om hvit vinter! Skvist mellom praksis, engelskeksamen, norskeksamen og pedagogiske oppgaver. Et eventyr som jeg egentlig hadde ventet på i lang lang tid, helt siden forrige eventyr faktisk. Nemlig På eventyr med Stein P. Aasheim og en gjeng glade studenter!

Endelig kan jeg BADE i snø! Dream come true.
Foto: Victoria Schreiner

Jeg pakket sekken min møysommelig og høytidelig. Dette ville mest sannsynlig bli en av, om ikke den siste skitur-pakke-opplevelsen min i år, så ziplockposer og små plastflasker ble fylt med en slags sakral stemning og en alvorlig mine. Skiene lå fremdeles i kjelleren etter forrige års eventyr, og hadde samlet et voksent lag støv til å være flett nye (jeg lærte meg nemlig å stå på ski i fjor... ikke alle nordmenn er født med ski på bena!) Jeg blåste av dem og strøk fingrene mine tankefullt over de dype riftene i lakken. Riftene jeg smertefullt ervervet i fjordårets mange knall og fall, da jeg urutinert og amatørmessig hadde pakket sekken alt for tung, skiene var alt for glatte og teknikken ikkeeksisterende. Minner om blødende gnagsår og solbrente neser kom over meg, slitne føtter og kalde finger, tunge sekker og tørre skiver... Åh! Som jeg gledet meg!! Så fantastisk å skulle få oppleve alt dette igjen! Dog med litt mer kunnskap og litt mer erfaring enn i fjor, og en solid oppgradering av utstyr og pågangsmot.

Vi forlot et Nesna som nærmest fløt over av blomster, knupper og lystig fuglekvitter. Vi kjørte i full fart mot innlandet og hadde ikke rolig puls før vi fikk teften av snø. Vi møtte opp på Sameskolen i Hattfjelldal og kunne lykkelig konstantere at her var det både snø, kulde og sol. Perfekt. Jeg fikk sammensverget meg med teltkompisen min, Victoria, og sammen med henne og resten av teamet fikk vi omvisning og en rekke foredrag på og rundt Sameskolen i Hattfjelldal

Et innblikk i sørsamisk språk og historie

Lasso!
Foto: Hans Petter Sørensen

På Sameskolen fikk vi en hel dag med "stasjons-informasjon", en fiffig måte å få sett hva skolen jobber med, og hva de har å by på. Vi var innom selve skolen og fikk høre om opplæring i sørsamisk. Vi besøkte en flott gamme med bål, fikk røkt reinsdykjøtt og god bål-lukt i tøyet. Vi dro videre og fikk prøve litt lassokasting før vi fikk informasjon om samekniver og alle de forskjellige bruksområdene de dekket. Vi fikk se flere flotte sørsamiske drakter, og vi fikk innsikt i hvordan sameskolen jobber med tanke på undervisning over nett. I tillegg var det flere foredragsholdere som fortalte om sørsamisk historie, samisk språk, gammelskogen i området og bevaring av fjellreven. Det var mye spennende input med andre ord.

Studenter og videregåendeelever følger nøye med i timen
Foto: Hans Petter Sørensen

Helhetsintrykket jeg satt igjen med etter besøket på Sameskolen var i grunn todelt. På den ene siden fikk jeg inntrykk av at det er veldig mye som er vanskelig. Det er utrolig hvor mange utfordringer samene møter på i arbeidet med å ta vare på den rike og spennende kulturen sin. På den andre siden gav likevel de engasjerte menneskene og det de hadde å fortelle håp om at man kan få det til, selv om det kanskje er en tøff jobb. Tross alt er samene i Norge i en slags særstilling på verdensbasis, da Norge har ratifisert, som første land, ILO-konvensjon nr 169 ved et stortingsvedtak 20. juni 1990. Da ble det bestemt at konvensjonen gjelder alle samene i Norge.

Men en ratifisering av denne konvensjonen gjør ikke automatisk jobben med å bevare en hel urbefolknings kultur, språk og virke enkel. Det er nok mye som kunne og burde vært gjort annerledes. Ikke minst gjelder dette oss nordmenn generelt, og våre holdninger til samene. Det er en jobb vi som nordmenn må ta. Med hjelp fra instutisjoner som Sameskolen, som åpner sine dører så varmt og gjestfritt, tror jeg man gjennom informasjon og åpenhet kan få gjort mye.

Foto: Hans Petter Sørensen

Jeg ser også tydelige likhetstrekk mellom det samiske og alle de vakre, spennende og tøffe urbefolkninger jeg har sett og lært om i både Afrika, Asia, Amerika. De også må kjempe, og flere av dem kjemper en nesten umulig kamp på flere fronter, både mot stat og mot sine naboer. Den retten de en gang ble fratatt kan ofte virke umulig å ta tilbake.

Foto: Hans Petter Sørensen

Uansett er det flott å se at det finnes mennesker som jobber hardt for at det sørsamiske og det samiske skal fortsette å være en stolthet, en levende kultur og en kulturkilde. Både med tanke på språket, tradisjonene, forholdet til naturen, dyrene og ikke minst den lange, tøffe historien de har å se tilbake på. Det handler ikke bare om en skole dette her, det handler om identitet, tilhørighet, å vite hvor man kommer fra og å ha noe å være stolt av. Det er sikkert noe de fleste kan kjenne seg igjen i, uansett kultur eller nasjonalitet. Og det er viktig at man forstår dette, som medmenneske i dagens globaliserte verden.

Jeg tror at mye forståelse og engasjement kommer med informasjon. Jeg vet i alle fall at min forståelse for det samiske vokste i takt med informasjonen jeg fikk på Sameskolen.

Tusen takk for at dere tok så godt imot oss!

Foto: Hans Petter Sørensen

Ut på tur, aldri sur!

Jeg var ganske spent på denne turen da jeg planla å gå med pulk i år, noe jeg aldri har testet ut før. Vi startet heldigvis ved Krutvatnet, og jeg fikk gå den første biten på isen; flatt som pannekaka og lett som bare det. For en fryd! Nei dette skulle såvisst ikke bli som i fjor, da jeg måtte svelge mine stolte «haha-jeg-klarer-meg-selv!»-utbrudd og be Knut Berntsen om hjelp til å bære både en og to ting for meg. Nei i år skulle det bli andre boller, ingen som skulle måtte bære noe for meg, jeg klarer meg selv!
Lett.

Foto: Hans Petter Sørensen

Veldig artig å prøve hundekjøring igjen!
Foto: Hans Petter Sørensen

Vi tok en lang pausen på isen, der vi fikk oss en dose kakao og tid til masse kos med de nydelige hundene til Linda Mari Aaslid. Noen av oss fikk til og med prøve en tur med hundespannet hennes. Da vi hadde stekt oss lenge nok i sola, festa vi pulker og sekker og rusa oppover bakkene.

Henter ved i skogen!
Foto: Catrine Hole

Kose med menneskets beste venn!
Foto: Catrine Hole

Det var litt opp og ned i fjellheimen, men pulken hang nå der, vi gjøv på. Noen sa plutselig at «nå er det bare bak den haugen der så skal vi over vannet», wow, så kort tur idag? Javel, bare legg ekstra mye bål-ved på min pulk, jada, det går braaaa! Tøff kan jeg være hvis det bare er en liten time igjen konstaterte jeg.

Foto: Hans Petter Sørensen

Teltplassen første natta - vakkert vinterlandskap!
Foto: Hans Petter Sørensen

3 timer senere krøp jeg opp siste bakken til teltplassen, med påbegynte gnagsår og en halv skog på pulken. Jaja, i morgen blir det i alle fall lettere trøstet jeg med meg selv med, mens jeg gomla i meg en hel sjokolade alene. Det var virkelig en vakker teltplass vi hadde kommet til, og ingenting kunne få meg i dårlig humør nå som jeg endelig var i mitt Winterwonderland!

Jeg lærte det meste om snø-telting av erfarne Victoria!
Foto: Hans Petter Sørensen

Utpå kvelden, etter at alle teltene var kommet opp med kuldegrop og det hele, samlet vi oss rundt bålet for en innføring i samiske stjernebilder. Norsklærer Claude Goffeney fortalte og forklarte med innlevelse, og etterpå fikk vi utdelt kart og telys for å konstruere stjernebildene nede på isen.

Foto: Hans Petter Sørensen

Vi skred til verket med en litt undrende holdning, men alle ble etterhvert både engasjerte og overrasket over det nydelige resultatet. I det solen gikk ned og telysene lyste opp den kritthvite snøen, ble området nedenfor teltleiren vår forvandlet til en magisk levende stjernehimmel. Javisst finnes det læring i vakre opplevelser langt oppi fjellheimen!

Foto: Hans Petter Sørensen

Forfriskninger er nødvendig!
Foto: Hans Petter Sørensen

Den natta trodde jeg forresten at jeg skulle fryse ihjel. Nok om det. Morgenen kom heldigvis til slutt, og vi hadde en riktig så koselig samlingsstund med Stein P. Aasheim som inspirator for dagens etappe. "Vanskelig terreng", "faretruende skyer", "muligheter for orkan" og "sinnsyke utfordringer" var bare noe av det ekspedisjonslederen over alle ekspedisjonsledere forberedte oss på. Dette kom til å bli en tøff dag! Jeg mistenker Stein P. for å være litt ironisk i sin tale, men det skulle vise seg at dagen ikke ville bli fri for utfordringer likevel. Vi var flere i følget som ikke var født med ski på beina for å si det sånn...

Aina speider utover det vakre landskapet
Foto: Hans Petter Sørensen

Vi kjørte på full guff den første timen, her var deilige nedoverbakker med slak helling. Kanskje litt å bryne seg på for en nybegynner, men ikke så gale at en ikke klarte å holde seg på bena. Etter første pausen så det ut som det skulle bli piiiittelitt brattere, nuvel.

Litt pilking på veien!
Foto: Hans Petter Sørensen

Aina tar det hele med godt humør og sklir nedover på rompa! :D
Foto: Hans Petter Sørensen

Vi kom til et skogsområde som var tett be-buska. Der var det ikke like lett for oss nybegynnere å ha kontroll over glattskia. På et tidspunkt da alle tøffingene foran meg for lengst hadde forsvunnet, og alle tøffingene bak meg hadde stoppa opp for mer mental opp-tøffing, stod jeg der. Helt alene på to bambi-på-isen-skikjører-ben.

Det gikk som det måtte gå, og pulken (hvem sin ide var det å ha pulk egentlig?) lå sporenstreks nedi et dypt hull. Jaha. Etter 15 minutters kaving klarte jeg å lirke pulken opp bare sekunder før jeg skulle gi opp og rope på hjelp. Men takk og pris klarte jeg det, mestring!!

Den vanskligste biten denne dagen står ironisk nok igjen for meg som den stiligste delen av hele turen; "den gangen jeg klarte meg selv med pulken, skikkelig pol-ekspedisjon-style!"

Knall og fall, ikke den eneste for å si det sånn!
Foto: Hans Petter Sørensen

Pulkene må bæres på grunn av snømangel inni skogen
Foto: Hans Petter Sørensen

Party Island (aka snorkeøya...)
Foto: Hans Petter Sørensen

Etter en lang og strabasiøs dag var det deilig å se vår siste kvelds vakre teltplass, fy flate så nydelig! Midt i gammalskogen i Storslettmyra naturreservat (enda strengere vernet enn nasjonalparker for de som lurte), mellom trollgamle trær og samiske kulturminner fikk vi dispensasjon fra Statsskog til å sove i telt, eller under åpen himmel for de som er tøff nok til det. Det var en opplevelse å gå rundt i eventyrskogen og lete etter barktakinger, som en liten skattejakt! Vi digger denne måten å lære på, det slår tørre skolebøker så til de grader!

Med samisk allsang rundt bålet på kvelden og et forrykende skiløp med hopp på morgenkvisten, ble gammalskogen virkelig vekket til live dette fantastiske døgnet midt i april.

Samisk sang klinger flott sammen med fuglene i gammelskogen
Foto: Hans Petter Sørensen

Fotosession siste dagen
Foto: Hans Petter Sørensen

Siste dagen kjørte vi en litt kortere etappe frem til endestopp Sæterstad Gård, der Knut og Siri tok i mot oss med åpne armer. Vi fikk kikke på geitene, fjellauren og alt det flotte de har bygd opp rundt seg siden de kom dit på 80-tallet. Etter omvisningen avsluttet vi en helt fortryllende tur med god mat og en aldri så liten kulturell avslutning: diktopplesning! Både lærere og studenter trådde til med sine hjemmesnekra dikt. Noen av dem er presentert nedenfor i bloggen!

Foto: Hans Petter Sørensen

Alle var enige om at det var en fin tur!

Det var en fantastisk skoletur, en av de beste faktisk, og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk være med på en så spenstig opplevelse midt i lærerutdanningen min. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at disse turene er rosinen i pølsa på hele utdanningen for meg, og ikke minst lærte jeg mye som jeg vet jeg kan ta med meg videre inn i arbeidslivet når jeg blir lærer på ordentlig.

Priceless kunnskap på mange felt! Tusen takk!

REKONSTRUKSJON

I fjorårets eventyrinnspurt måtte Stein P. Aasheim se seg slått på målstreken av Håvard Thorsen, som vant hele sulamitten. Dette var det ikke alle som fikk med seg, og derfor var det særdeles viktig å få rekonstruert hendelsen slik at alle kunne få glede av å se denne historiske mål-kryssingen.

Alle bevegelser, ansiktsuttrykk og millimeter er autentiske.

Foto: Hans Petter Sørensen

Besøk på Sæterstad Gård!

Victoria sjekker ut auren hun snart skal spise!
Foto: Hans Petter Sørensen

Meg og Victoria får posere med vertskapen, ekspedisjonslederen og Kunut Berntsen
Foto: Hans Petter Sørensen

Geit i profil
Foto: Hans Petter Sørensen

DIKTHJØRNET

Den originale diktfremføringen bestod av ett lærerdikt og flere studentdikt. Jeg er så heldig at jeg får presentere både lærerdiktet og noen av studentdiktene her. Kanskje det blir en ny fast spalte?? :)