Samling til ettertanke

Det er første samlingsuke i 2014. Vi er mette og gode, uthvilte etter fjorårets tøffe eksamenskjør, og fulle av håp og pågangsmot for det nye året. Når dette semesteret er over er vi halvveis tenker vi, dette gikk jo fortere enn forventet!

Vi starter mandagen med urnordisk språk og repetisjon av statistikk. Kanskje ikke de mest spenstige emnene å starte et år med sier du? Vel, hver sin smak, og siste del av uken hadde noe langt mer alvorlig å by på: Et tverrfaglig tredagers-prosjekt med temaet «Barn og unge i krise og sorg». (PEL, norsk, drama og RLE)

Et av de viktigste aspektene ved lærerutdanningen, slik jeg ser det, er å kunne se for seg problemstillinger, situasjoner og pedagogikk i praksis. «Hvordan vil dette oppleves for meg når jeg blir lærer?» tenker jeg ofte der jeg sitter på skolebenken og prøver å ta innover meg alt vi må ta stilling til. Elevmangfoldet, alle ansvarsområdene, utfordringene, fagene og alt det andre vi skal møte, takle og være en del av en dag. Evnen til å sette seg inn i, og se relevans i temaene kan være essensielt for å klare å forberede seg på hva som møter oss der ute i den store lærer-verden. For målet er ikke bare å takle det, vi ønsker selvsagt å takle det på en bra måte. Vi vil jo bli gode lærere! Lærerrollen kommer dessverre ikke med fasit, og det forventes av oss at vi skal være både medmennesker og fagpersoner. Så, hvordan kan vi som studenter forstå disse temaene, og hvordan kan vi komme nærmere problemstillingene i vårt eget klasserom?

Først og fremst må vi ta utgangspunkt i oss selv, vårt eget forhold til de temaene vi jobber med, enten det er urnorsk, statistikk eller møte med barn i krise. I fag som matte kan for eksempel dårlig motivasjon eller manglende bakgrunnskunnskap være utfordringer vi må forholde oss til. I pedagogikken vil jeg si man møter på flere og til tider vanskeligere utfordringer. Her er det langt mer eksistensielle problemstillinger som skal håndteres, og som krever at vi som studenter går inn i oss selv og våre egne følelser. For å forstå pedagogikk må man forstå mennesker, og for å forstå mennesker må man kanskje forstå seg selv?

Ved Høgskolen i Nesna er vi så heldige å ha dyktige dramalærere som jobber med blant annet drama som metode. I det tverrfaglige prosjektet vi fikk presentert denne uken var drama den grunnleggende metoden vi brukte for å komme nærmere inn i temaene, og for å utforske våre egne tanker rundt barn i krise og sorg. 

 

F.v.: Victoria Schreiner, Jeanette M. Larsen, Amanda H. Jensen, Sigurd Rønningsen og Eirik Dahl

Vi hadde først en forelesning der vi så på forskjellige livssyn i forhold til temaet, og vi pratet sammen om den aktuelle barne – og ungdomslitteraturen som finnes med tanke på bruk i norskundervisningen. Hoveddelen av forelesningen gikk ut i fra pedagogikkpensumet. Temaet Barn og unge i krise og sorg er et sammensatt område innen pedagogikken som ikke nødvendigvis henger direkte sammen med fagene vi skal undervise i, men som likevel i høy grad kan påvirke skolehverdagen. En krise i et barns liv kan være så mangt. Barn i skolen kan oppleve døden, de kan miste noen som står dem nær. Noen barn blir mobbet, utsatt for vold, misbruk, overgrep eller andre vonde opplevelser. Noen barn lever i svært stressende omgivelser og er offer alvorlig omsorgssvikt, de kan være pårørende til rusmisbrukere, oppleve psykisk sykdom i nære relasjoner, eller rett og slett ikke takle hverdagen selv på grunn av psykiske problemer. Alle mennesker har forskjellige måter å håndtere både sorg, kriser og problemer på, og uansett bakgrunn, religion, nettverk, venner, kultur eller personlighet, så har alle rett til å bli sett og hørt. Det spørsmålet vi som studenter stiller oss er derfor: hva kan vi som lærere tilby elever i en slik situasjon?

Ved å bruke drama som metode fikk vi alle ta del i dramatiseringer av alvorlige kriser som kan ramme et menneske i løpet av barne- og ungdomstiden. Selv om det vi gjorde bare var amatørmessig skuespill, skal man likevel ikke kimse av fantasien og vår utrolige evne til å leve oss inn i det vi ser og kjenner på kroppen. Vi har alle levd et liv, på godt og vondt, og jeg tror mange av de problemstillingene vi tok opp i dramatiseringene våre gav gjenklang i de delene av oss som de analoge pedagogikkbøkene kanskje ikke kan nå. Kanskje har vi opplevd døden, og smertelig erfart det såre savnet etter noen som ikke lenger finnes. Kanskje ble noen av oss mobbet på skolen, og vet akkurat hvordan den ensomme stille rollefiguren der oppe på scenen har det. Kanskje kjenner vi igjen følelsen av skam og maktesløshet, redsel, eller kanskje sinne? Jeg tror i alle fall de fleste vet hvordan det er å ha det vondt, og hvor vanskelig det er å skulle håndtere hverdagen samtidig.

På samme måte som en gripende kjærlighetsfilm kan røre meg til tårer, kan det å stå foran en dramatisert elev og «leke» lærer for aller første gang gi meg følelsen av hvordan det kan komme til å bli i virkeligheten. I det minste har jeg fått reflektert over hvordan det kan være å stå foran en elev når spørsmålene er av typen «hva skjer når vi dør lærer?» eller «hvorfor vil ikke de andre jentene være sammen med meg?». Jeg er ikke upåvirkelig, og jeg kjenner at en slik dramatisering kan sette i gang følelser i meg som er viktige å ha kjent på i forbindelse med å skulle tre inn i lærerrollen. 

F.v.: Sigrid P. Tjønnøy, Aleksandar Bodegrajac, Susanne Johansen, Aina Bråten og Håvard Thorsen

At drama fungerer svært godt som metode når man skal behandle vanskelige tema er i alle fall sikkert, både for å gå i dybden og for å se problemstillinger fra et annet perspektiv enn sitt eget. Litteratur er også en god hjelper i arbeid med vanskelige tema, da den kan skape både nærhet og distanse til situasjonen. Man kan lære mye som menneske ved å lese andres historier. 

Det jeg lærte denne samlingen bekrefter i alle fall noe jeg som amatørskuespiller og ivrig leser har visst lenge, og jeg er glad for at det kommer så tydelig frem i den utdannelsen jeg har valgt. En dag om ikke alt for lenge skal vi stå der i klasserommet og være den voksne. Den trygge. Og kanskje får vi det til. Kanskje lykkes vi i å lede elevene våre trygt gjennom år med glede, mestring og utvikling. Men da må vi også lede dem trygt gjennom tider med krise, sorg og vanskelige dager. Er vi heldige kan vi samtidig gjøre det på en måte som lærer eleven å mestre de vanskelige dagene selv.

Jeg håper virkelig det, for alle dagens lærerstudenter, at vi blir den læreren. 

Catrine