Gjestebogger Åshild: Den nye

Foto: privat

Vi gjentar suksessen

Etter forrige ukes gjesteblogger Victoria innså jeg virkelig hvor spennende det var å se hva mine medstudenter hadde å si om det å være lærerstudent, hver en opplevelse er unik og personlig - og jeg håper denne bloggen kan speile et variert og spennende bilde av lærerstudent-tilværelsen. Vi gjentar derfor suksessen med et nytt gjesteinnlegg denne uken, her fra min nye klassekamerat Åshild Martinsen Brygfjeld, en dyktig og spennende 23 år gammel kvinne fra Korgen. 

Den nye

Skoleåret 2011/2012 begynte jeg på grunnskolelærerutdanninga, 5.-10. klasse. Jeg fulgte ordinært løp frem til tredjeåret. Der valgte jeg å utsette pedagogikken til året etter. Jeg måtte slippe min opprinnelige klasse og la dem gå videre uten meg. Da juni 2014 var et faktum, florerte det av Facebook-statuser fra mine gamle klassekamerater om sine fullførte pedagogstudier. Jeg kjente litt på følelsen av at jeg selv kunne ha vært ferdig… Men nå så jeg fram til høsten 2015 – ny klasse, nytt skoleår og absolutt nye muligheter! 

En blanding av klassen vår og noen andre frilufts-studenter
Foto: Hans Petter Sørensen

Klassen jeg skulle inn i hadde gått sammen i to år. Jeg var spent på hvordan klassemiljøet var, om de var inkluderende, om de var hyggelige. Kom jeg til å føle meg som en del av gjengen? Forventningene var høye da jeg spankulerte inn i klasserommet på første samling. 

Følelsen av å være den nye i klassen var ny for meg, men jeg kunne umiddelbart relatere til hvordan mange barn har det når det er de som er den nye i møte med en klasse som har kjent hverandre lenge. 

Jeg kjente mange undringer – hvordan var klassen faglig sett? Hvilke verdier har de? Er de aktive og engasjerte i timene, eller innesluttet og sjenerte? 

Den flotte klassen vår i full kostyme - som elever fra skolen i riktig gamle dager!
Foto: Eva Christel Birkeland

 

Menneskene i klassen jeg kom inn i, viste seg å være herlige. Klisjeen med ”å føle seg hjemme” har kanskje ikke passet bedre enn akkurat da. Jeg møtte mennesker som på eget initiativ tok kontakt for å bli kjent med meg og for å inkludere meg – og for dem var det naturlig å gjøre. Jeg tenker at slikt er en selvfølge, og det gjør også mine klassekamerater – men det er dessverre ofte slik at mennesker setter ”egen sjenerthet” fremfør det å gjøre andre mennesker gode i situasjoner det kan trengs i. 

Som ny i en klasse der alle virket veldig sammenspleiset, var det veldig godt for meg å bli så pass ivaretatt som jeg ble. Som ny er en ganske sårbar – en kjenner ikke til hvilket miljø som rår i klassen, og da kan det være vanskelig å vise fram seg selv, i frykt for at det en har å komme med ikke passer inn. Selv om jeg er voksen og kan ta vare på meg selv, så er følelsen av å høre til grunnleggende. 

Julebord må til, superkoselig på Nesnas nye Studentsamfunn - Samfunnskjellarn!
Foto: Maria Feyling-Gruber

En god inkluderingskultur

 

Sigurd holder spontan-tale, et must på
hvert et julebord!
Foto: Maria Feyling-Gruber

Ivaretaking av nye mennesker er utrolig viktig i alle sosiale sammenhenger, og kanskje spesielt i klasserommet. Når det gjelder barn, er dette noe som må jobbes kontinuerlig med. Å skape en inkluderingskultur er med på å danne barn til medmennesker. Dette er et av de viktigste aspektene ved det å være lærer. 

En lærer som jobber aktivt med klassemiljøet oppnår at barna får større toleranse for det å være menneske. Det er rom for alle typer elever, der forskjeller hylles og er en del av helheten i klassen. Elever oppnår å bli trygge på hvem de er som menneske i første rekke. Dette fører igjen til bedre læringsmiljø – alle er trygge på hverandre, og sårbarheten er snudd til en ressurs som barna bruker for å forstå.

Mine medstudenter er mennesker jeg tror vil tilstrebe slike klassemiljø som ferdige lærere. Jeg følte meg velkommen i klassen, jeg ble ansett for å være et like viktig individ i klassen som de andre. For mange av disse menneskene er det en selvfølge å være inkluderende. Dette er ei oppfatning jeg deler. Jeg tror at hvis vi bruker evnen til å inkludere bevisst, kan vi nå langt som lærere og medmennesker. 

Et godt klassemiljø må jobbes med, og som lærer må vi være veiledende og bevisste på hva vi gjør, og hvorfor. Målet er å erstatte ”den svake sårbarheten” som skaper usikkerhet og ødelegger for motivasjon med ”den sterke sårbarheten”, der elevene blir bevisste på hva de trenger å jobbe med (både faglig, sosialt og individuelt). Der de bruker egen refleksjon rundt sine tanker og følelser. 

Hadde ikke jeg blitt inkludert bevisst slik som jeg ble, er det ikke sikkert jeg hadde fått like mye ut av undervisningen på skolen. Sårbarheten min hadde kunne blitt et hindrer i stedet for en ressurs. Jeg opplevde å få en verbal klem fra mine medstudenter da jeg som ny student kom inn i en allerede godt etablert klasse. Dette oppfordrer jeg alle kommende lærere – og alle andre – til å tenke over og ta med seg inn i klasserommet og ellers i livet. 

Å skape rom for læring er en utfordrende jobb, men når den prioriteres, har vi elever som tør å si ifra når de ikke får til, vi anerkjenner alle sider og egenskaper og vi viser at vi er alle i samme båt; vi er sårbare mennesker, men vi har alle ressurser som fortjener å bli sett.

- Åshild -