Møte med en hundekjører

Noen dager før Iditarod startet fikk Lærerstudenten lov til å intervjue Mo i Ranas håp Joar Leifseth Ulsom, like før veterinærsjekk på de utvalgte lovende hundene hans. Det var utrolig fint å treffe Joar, Mille og alle de vakre hundene deres, på kennelen inni Willows skoger. 

Her er intervjuet i sin helhet, som også er publisert i Rana Blad og Harvest.

Obligatorisk skrytebilde - til bloggen selvsagt!
Foto: Hans Petter Sørensen

 

HÅPET I WILLOW

Store hvithodede ørner sitter i trærne og kikker ned på oss idet vi suser avgårde langs Alaskas rimbelagte motorvei. Klokken er 06.00 og vi gnir søvnen ut av øynene på vei mot Willow, der vi skal treffe en ung helt. Joar Leifseth Ulsom skal kjøre Iditarod om tre dager, og vi har vært så heldige å få innpass i en tight timeplan, midt i mellom frokostpannekaker og veterinærbesøk. Veibeskrivelsene tar oss til en stor kennel et stykke inni skogen, der Joar og alle hundene bor. Og akkurat nå gjør de seg klare til det desidert største og lengste hundeløpet i verden; Iditarod 2014. 

Det er ikke lite å ta rede på for en 27 år gammel Mo-væring som for andre gang skal kjøre Iditarods beinharde rute. Det faktum at han var tidenes beste «Rookie of the year» i fjor gjør sikkert ikke saken enklere. Man skulle kanskje tro han var både stresset og alvorstung i innspurten, men det som møter oss er likevel en fullstendig avbalansert og harmonisk ung mann med et lurt smil om munnen. Vi blir på mange måter overrasket over hvor ung han er, med tanke på den tyngden og autoriteten han allerede har innen hundekjøring. Og han er muligens klar over reaksjonen vår, for øynene hans glitrer muntert og hastig i morgensola før han inviterer inn til hjemmelagde blåbærpannekaker og nytrukket kaffe.

Praten går lett rundt bordet, Joar og Mille forteller om hvordan de har det dagene før løpet, om ting som må gjøres, og forskjellige forventninger. Joar forteller at han har god kontakt med de andre hundekjørerne som bor i hundekjørerparadiset Willow, her kan man diskutere løyper, hunder og kjøreteknikk med både nye og gamle ringrever. Likevel, når de noen dager senere skal kjøre ut i fra checkpointet i Willow med sine lange hundespann, er de i realiteten «arge» konkurrenter med samme ambisjon; å komme først til Nome.

Joar har bestandig vært interessert i hunder, helt siden han var guttunge på Mo har han drevet med sport og friluftsliv knyttet til hund. Han husker ikke helt hvordan det startet, men mest sannsynlig ble han kjent med hundekjøring gjennom kompiser. Utdannelsen sin fikk han ved Val Landbruksskole, men mener selv det er et stykke fra landbruk til hundekjøring. Likevel endte han opp som deltager på Finnmarksløpet i 2007. Han jobbet som «handler» i Røros, og tok til slutt med seg hundespannet sitt til Alaska, hvor han nå jobber som fulltids-musher i pakt med naturen. Iditarod 2014 blir hans femte lange hundeløp.

Her i Alaska er Iditarod, «the last great race on earth», virkelig en BIG deal. Det er rart å tenke på at både jeg og mange andre nordmenn med meg vet så lite om denne store internasjonale sportseventen, der Norge er så bredt representert. Etter en kopp kaffe og deilig pannekake er vi blitt litt kjent med Joar, og med minimal kunnskap om hundekjøring og hundeløp stiller jeg mine spørsmål til en tålmodig og smilende hundekjører.

Hvordan har det seg at du havnet her i Alaska?

«Det er jo en lang historie. Mille planlegger ekspedisjoner og utdanningsprogram, og når jeg bodde på Røros med kennelen min fikk en kompis av meg, Ketil Reitan, en mail om at Mille trengte en som kunne være med på ekspedisjon. Ketil anbefalte meg å dra over, og slik traff jeg henne. Det første året jeg kom hit var det uten mine egne hunder, jeg kjørte bare hennes. Vi kjørte oppover Alaska og inn i Russland. Det var slik vi kom opp med det programmet vi har i dag med å ha russere over til Alaska for å kjøre hund. Etter hvert fikk jeg mine egne hunder over og vi startet opp kennelen her og begynte med hundeløp.»

Hvordan forbereder du hundene til løpet?

Joar forteller at han har roet hundene ned litt, tatt noen småturer og en litt lengre tur den siste uka. Han har tette relasjoner til hver enkelt hund, som han vanligvis har oppdradd siden fødselen. «Jeg har et veldig nært forhold til hundene mine, for jeg har en veldig liten kennel i forhold til mange andre. Jeg har kjørt dem alle mange hundre mil på sleden, og jeg vet akkurat hvordan de skal springe, hvordan de skal se ut, hvilken vekt de skal ha og hva og når de har lyst til å spise.» Han har ekstra god kontakt med de tyve hundene han har tatt ut til Iditarod, 16 hunder skal han kjøre ut med, og forhåpentligvis vil han komme i mål med så mange av dem som mulig. I fjor hadde han 10 hunder med seg i mål. «Det er litt taktikk i det, det er klart at du vil ha med deg så mange hunder som mulig, men det er bedre å sette igjen en hund hvis han er sliten, enn å ha den i spannet». Minimum antall hunder i spannet er 6, og Joar mener at antallet ikke har så mye å si, «man kan gjerne gå like fort med 6 hunder som med 10-12 hunder».

Hvordan vet du hvem som skal være lederhund i spannet ditt?

«Du ser jo hvem som har lyst til å springe fremst, det kommer helt naturlig. Har du unge hunder som ser ut som de vil løpe fremst, så jobber man videre med dem. Lederhunden er en hund som har lyst til å gå på og ikke er redd for noe». I forhold til oppdragelse forteller Joar at han sjelden er hard mot dem, og at det eneste han ikke tolererer er slåssing. «Men det har det vært utrolig lite av med de hundene jeg har nå» sier han. «Jeg kan slippe 20 hunder løs og gå tur med dem, og alle kommer når jeg roper navnet deres».

Når du kjører et løp som Iditarod må man ha en viss psyke, er det noe du trener på i forkant?

«Nå når jeg har kjørt løpet en gang før så vet jeg hva jeg begir meg ut på. Jeg kan for eksempel fokusere og tenke spesielt på ett checkpoint, en etappe eller hvordan jeg må gjøre det. Så ja, jeg bruker mye tid på å psyke meg opp. Det har jeg jo også god tid til når jeg står der på sleden time etter time». Han bruker ikke energi på å tenke på ting som kan gå galt, «skjer det noe, så fikser jeg det der og da» sier han bestemt. «Det er mange som bruker mye tid på å bekymre seg for sporet eller løypa, men som regel går det jo bra». Det faste blikket og den sikre tonen forteller meg også at denne mannen ikke er en som kan vippes av pinnen så lett. «Jeg tror du er en vinnertype» sier jeg, og han flirer når jeg sier det.

Er det ensomt når du står sånn alene dag inn og dag ut?

«Nei, når jeg kjører løp så er jeg i en boble, og har det bare helt supert». Men samtidig er det klart at det er tøft å stå der. Man kan oppleve å slite med søvnløshet og det at hjernen kan spille deg et puss. Joar sier han har opplevd både det å se syner, og å småprate litt med folk som ikke er der. Man må jobbe litt med seg selv der ute i løypa, og han beskriver den for meg som ganske monoton til tider; «man kan ofte se løypa åtte timer foran seg, time etter time med kjøring, og hele tiden ser man neste sving lang langt der fremme».

Hvordan er det med hundene, hender det at de ikke vil mer?

Joar sier han aldri har opplevd at hundene ikke vil, men det er klar de blir slitne. «De er kanskje litt sånn som unger nesten, kan du få dem opp av senga er dem kjempegira og springer rundt, mens akkurat det å få dem opp kan være litt vanskelig». Joar sitt hundespann er likevel flinke til å gjøre seg klare for en ny økt, de er godt trente på det. «Når de er halvveis i løpet begynner de kanskje å bli litt roligere, de hopper ikke like mye i selen, men de vet hva de skal og jobber godt».

Når du kommer til checkpoint, hva gjør du?

«Da er det om og gjøre å spise og sove fortest mulig. Søvn er viktig, om du bare får sovet mellom 20 og 45 minutter så har det utrolig mye å si for hvordan du kommer til å gjøre det på neste etappe» Først skal hundene ha sitt, deretter kan han selv sove. «Som regel sovner jeg ganske fort» smiler Joar, «men jeg kan våkne flere ganger underveis, du har adrenalinet gående, og det at du skal opp og fortsette».

Største forskjellen på å kjøre hundeløp i Norge og i Alaska?

Forskjellen mellom de norske hundeløpene og Iditarod er blant annet at man ikke får lov til å ha med egne «handlere» her. Løypa går gjennom lokale landsbyer, der mat og utstyr er flydd ut til checkpoints i god tid før løpet starter. Musherene i Iditarod må gjøre hele jobben selv, men lokalbefolkningen hjelper ofte til. At man kjører innom alle de øde landsbyene, og ser hvordan de lokale lever er også annerledes enn hjemme. Joar forteller at de treffer lokalbefolkningen ved hvert checkpoint, og ellers kan man se spor etter dem langs løypa. For eksempel hull i isen der de har fiska, ei felle i et tre eller bebyggelse. Men for det meste ser man bare dyr, slik som i Norge.

Hvordan er det med dyrelivet i løypa?

Både hjemme under treningsturer og i selve Iditarodløypa har Joar hatt mange flotte naturopplevelser, og mye kontakt med forskjellige dyr. Både elg, fjellrev, caribou (en type reinsdyr), ulv og bjørn har han sett. På treningsturer har Joar med seg hagle for sikkerhets skyld, men i Iditarod er det ikke lov å ha med våpen. «Jeg har sett en del ulv, men det er ikke egentlig farlig, og elgen går stort sett av løypa når vi kommer. Men noen ganger kommer det elgku med kalv, da kan det bli litt farlig. En gang jeg var på treningstur med hundespannet ble vi angrepet av en elg, den kom rett inn i spannet og trampa rundt. Men det gikk bra».

Joar blir ikke spesielt oppspilt over denne historia, heller ikke når jeg spør han hva som er den mest spesielle hundekjørehistorien han har blir han nevneverdig affektert. Han bare smiler selvsikkert og forteller rolig at «det er mange historier, men jeg husker når jeg kjørte Yucon Quest, da hadde vi veldig lange etapper. Den lengste tror jeg er 32 mil. Da er du langt uti ødemarka og langt i fra folk. Første campen min, jeg hadde stoppet og lagt hundene på halm, det var midt på natta inni skogen. Jeg la meg bare litt på sleden for å sove en halvtime, men akkurat idet jeg la hodet nedpå hørte jeg en hel ulveflokk som begynte å ule», han smiler litt lurt og forteller at han syntes det var kjempeartig. Jeg får frysninger på ryggen mens Joar forteller videre; «men så så jeg at hundene begynte å se seg litt rundt, og da jeg var klar til å kjøre igjen så jeg at ulveflokken hadde kryssa bare 100 meter fremfor meg. Da ble faktisk hundene litt redd når de kjente lukta og så sporet. De stoppa og bjeffa hele gjengen. Men ulven, den er jo bare litt nysgjerrig den så». En kjempestor naturopplevelse var det i alle fall.

I fjor, da du ble tidenes beste «Rookie of the year», hvordan ble du tatt imot?

«Det var jo kjempebra, de var veldig imponert. Jeg hadde jo et annet spann bare 16 sekunder bak meg, så det var en liten innspurt opp gata der ja, så det var kjempeartig. Og hvis det er kveld eller natt i Nome når man kommer, så kommer folka ut av barene og tar i mot. Det er en lang fest i Nome, alle hotell og alt er stappfullt». På videre spørsmål om hvordan det er å være norsk og komme i mål i Nome svarer Joar at det er veldig fint, det er mye norsk historie i den lille byen, og til og med en statue av han Roald Amundsen».

Hvordan ser fremtiden din ut, har du noen planer?

«Jeg skal tilbake til Norge og bo der, jeg fikk visum for 3 nye år her nå, men om jeg blir så lenge vet ikke ennå. Jeg tar en vinter om gangen, så får vi se» Han forteller at det er veldig dyrt å drive med hundekjøring i Alaska, faktisk dyrere enn i Norge. Joar har ikke noen sponsorer her, «det er ikke slik at sponsorene står og venter på deg, jeg tror den tiden er over. Du må jobbe ganske hardt for det». Men så lenge det går rundt synes Joar det er fint å holde på slik han gjør nå i Willow. Men målet på sikt er å dra hjem til Norge og fortsette der i samme stil.

Hva tror du selv er prognosene for årets Iditarod?

«Nei, sei dæ!» sier han på kav ranværing. «Det er mange gode spann i år tenker jeg. Jeg tror både Robert og Ralph kommer til å gjøre det bra i alle fall, det er nok vanskelig å si noe om det, men det er tett i toppen».

Robert Sørlie, kan du si noe om han?

«Han var her for to dager siden, han hadde problem med at utstyret var forsinka, så han måtte låne en slede og litt forskjellig. Jeg var ute og kjørte en treningstur med han da, utrulig trivelig kar og veldig fint hundespann». Robert har jo vunnet to ganger tidligere, i 2003 og 2005, og er et stort navn her i Alaska. «Ja, han er jo som en gud her borte» smiler Joar.

Robert Sørlie på vei ut av Anchorage
Foto: Hans Petter Sørensen

Spørretimen er over, og Joar tar oss med ut i hundegården for å hilse på flokken. Det er et flott forhold Joar har til de 30 hundene sine, du ser det når han slentrer selvsikkert inn i hundegården. De flokker seg rundt ham, vil ha oppmerksomheten hans og logrer med halen til hilsen. De virker trygge, sunne og lykkelige. Når jeg strekker min egen hånd ned for å klappe en av dem, Atom, legger han hodet sitt varsomt og tillitsfullt i neven min. Jeg smelter. Jeg spør Joar hvilken kjønnsfordeling han har på hundene, og blir merkelig fornøyd når han forteller meg at det er likestilling i hundegården. Mens vi står der merker jeg at det er blitt helt stille rundt oss. Ikke en eneste hund lager lyd. Det er en nesten religiøs opplevelse å stå slik blant 30 huskyer og høre sin egen pust. For en fin gjeng.

På veien hjem stopper vi på en lokal bensinstasjon/grill og får oss en hot dog. Det svinger koselig i amerikansk country på høyttalerne, og den blide dama i kassa har spraglete batikkskjorte på. Vi prater litt om inntrykket vi har fått av de norske kjørerne i Alaska, og at det er ikke er helt det samme som hjemme i Norge. Der er det Robert Sørlie som drar all oppmerksomheten, mens her i Alaska er det Joar som er helten. De lokale er nok litt redde for den tøffe norske rookien som overrasket alle med sin styrke i fjorårets løp.

Til vår store glede overrasket han i år også, med en solid 4. plass i Iditarod 2014!

Les mer om Joar og teamet på Racing Beringia