Noen dager før Iditarod startet fikk Lærerstudenten lov til å intervjue Mo i Ranas håp Joar Leifseth Ulsom, like før veterinærsjekk på de utvalgte lovende hundene hans. Det var utrolig fint å treffe Joar, Mille og alle de vakre hundene deres, på kennelen inni Willows skoger.
 |
| Obligatorisk skrytebilde - til bloggen selvsagt! Foto: Hans Petter Sørensen |
HÅPET I WILLOW
Store hvithodede ørner sitter i trærne og kikker ned på oss idet vi suser avgårde langs Alaskas rimbelagte motorvei. Klokken er 06.00 og vi gnir søvnen ut av øynene på vei mot Willow, der vi skal treffe en ung helt. Joar Leifseth Ulsom skal kjøre Iditarod om tre dager, og vi har vært så heldige å få innpass i en tight timeplan, midt i mellom frokostpannekaker og veterinærbesøk. Veibeskrivelsene tar oss til en stor kennel et stykke inni skogen, der Joar og alle hundene bor. Og akkurat nå gjør de seg klare til det desidert største og lengste hundeløpet i verden; Iditarod 2014.
Det er ikke lite å ta rede på for en
27 år gammel Mo-væring som for andre gang skal kjøre Iditarods
beinharde rute. Det faktum at han var tidenes beste «Rookie
of the year» i fjor gjør sikkert ikke saken enklere. Man
skulle kanskje tro han var både stresset og alvorstung i innspurten,
men det som møter oss er likevel en fullstendig avbalansert og
harmonisk ung mann med et lurt smil om munnen. Vi blir på mange
måter overrasket over hvor ung han er, med tanke på den tyngden og
autoriteten han allerede har innen hundekjøring. Og han er muligens
klar over reaksjonen vår, for øynene hans glitrer muntert og hastig
i morgensola før han inviterer inn til hjemmelagde blåbærpannekaker
og nytrukket kaffe.
Praten går lett rundt bordet, Joar og
Mille forteller om hvordan de har det dagene før løpet, om ting som
må gjøres, og forskjellige forventninger. Joar forteller at han har
god kontakt med de andre hundekjørerne som bor i
hundekjørerparadiset Willow, her kan man diskutere løyper, hunder
og kjøreteknikk med både nye og gamle ringrever. Likevel, når de
noen dager senere skal kjøre ut i fra checkpointet i Willow med sine
lange hundespann, er de i realiteten «arge» konkurrenter med samme
ambisjon; å komme først til Nome.
Joar har bestandig vært interessert i
hunder, helt siden han var guttunge på Mo har han drevet med sport
og friluftsliv knyttet til hund. Han husker ikke helt hvordan det
startet, men mest sannsynlig ble han kjent med hundekjøring gjennom
kompiser. Utdannelsen sin fikk han ved Val Landbruksskole, men mener
selv det er et stykke fra landbruk til hundekjøring. Likevel endte
han opp som deltager på Finnmarksløpet i 2007. Han jobbet som
«handler» i Røros, og tok til slutt med seg hundespannet sitt til
Alaska, hvor han nå jobber som fulltids-musher i pakt med naturen.
Iditarod 2014 blir hans femte lange hundeløp.
Her i Alaska er Iditarod, «the last great race on earth», virkelig en BIG deal. Det er rart å tenke på at både jeg og mange andre nordmenn med meg vet så lite om denne store internasjonale sportseventen, der Norge er så bredt representert. Etter en kopp kaffe og deilig pannekake er vi blitt litt kjent med Joar, og med minimal kunnskap om hundekjøring og hundeløp stiller jeg mine spørsmål til en tålmodig og smilende hundekjører.
Hvordan har det seg at du havnet her
i Alaska?
«Det er jo en lang historie. Mille
planlegger ekspedisjoner og utdanningsprogram, og når jeg bodde på
Røros med kennelen min fikk en kompis av meg, Ketil Reitan, en mail
om at Mille trengte en som kunne være med på ekspedisjon. Ketil
anbefalte meg å dra over, og slik traff jeg henne. Det første året
jeg kom hit var det uten mine egne hunder, jeg kjørte bare hennes.
Vi kjørte oppover Alaska og inn i Russland. Det var slik vi kom opp
med det programmet vi har i dag med å ha russere over til Alaska for
å kjøre hund. Etter hvert fikk jeg mine egne hunder over og vi
startet opp kennelen her og begynte med hundeløp.»
Hvordan forbereder du hundene til
løpet?
Joar forteller at han har roet hundene
ned litt, tatt noen småturer og en litt lengre tur den siste uka.
Han har tette relasjoner til hver enkelt hund, som han vanligvis har
oppdradd siden fødselen. «Jeg har et veldig nært forhold til
hundene mine, for jeg har en veldig liten kennel i forhold til mange
andre. Jeg har kjørt dem alle mange hundre mil på sleden, og jeg
vet akkurat hvordan de skal springe, hvordan de skal se ut, hvilken
vekt de skal ha og hva og når de har lyst til å spise.» Han har
ekstra god kontakt med de tyve hundene han har tatt ut til Iditarod,
16 hunder skal han kjøre ut med, og forhåpentligvis vil han komme i
mål med så mange av dem som mulig. I fjor hadde han 10 hunder med
seg i mål. «Det er litt taktikk i det, det er klart at du vil ha
med deg så mange hunder som mulig, men det er bedre å sette igjen
en hund hvis han er sliten, enn å ha den i spannet». Minimum antall
hunder i spannet er 6, og Joar mener at antallet ikke har så mye å
si, «man kan gjerne gå like fort med 6 hunder som med 10-12
hunder».
Hvordan vet du hvem som skal være
lederhund i spannet ditt?
«Du ser jo hvem som har lyst til å
springe fremst, det kommer helt naturlig. Har du unge hunder som ser
ut som de vil løpe fremst, så jobber man videre med dem.
Lederhunden er en hund som har lyst til å gå på og ikke er redd
for noe». I forhold til oppdragelse forteller Joar at han sjelden er
hard mot dem, og at det eneste han ikke tolererer er slåssing. «Men
det har det vært utrolig lite av med de hundene jeg har nå» sier
han. «Jeg kan slippe 20 hunder løs og gå tur med dem, og alle
kommer når jeg roper navnet deres».
Når du kjører et løp som Iditarod
må man ha en viss psyke, er det noe du trener på i forkant?
«Nå når jeg har
kjørt løpet en gang før så vet jeg hva jeg begir meg ut på. Jeg
kan for eksempel fokusere og tenke spesielt på ett checkpoint, en
etappe eller hvordan jeg må gjøre det. Så ja, jeg bruker mye tid
på å psyke meg opp. Det har jeg jo også god tid til når jeg står
der på sleden time etter time». Han bruker ikke energi på å tenke
på ting som kan gå galt, «skjer det noe, så fikser jeg det der og
da» sier han bestemt. «Det er mange som bruker mye tid på å
bekymre seg for sporet eller løypa, men som regel går det jo bra».
Det faste blikket og den sikre tonen forteller meg også at denne
mannen ikke er en som kan vippes av pinnen så lett. «Jeg tror du er
en vinnertype» sier jeg, og han flirer når jeg sier det.
Er det ensomt når du står sånn
alene dag inn og dag ut?
«Nei,
når jeg kjører løp så er jeg i en boble, og har det bare helt
supert». Men samtidig er det klart at det er tøft å stå
der. Man kan oppleve å slite med søvnløshet og det at hjernen kan
spille deg et puss. Joar sier han har opplevd både det å se syner,
og å småprate litt med folk som ikke er der. Man må jobbe litt med
seg selv der ute i løypa, og han beskriver den for meg som ganske
monoton til tider; «man kan ofte se løypa åtte timer foran seg,
time etter time med kjøring, og hele tiden ser man neste sving lang
langt der fremme».
Hvordan er det med hundene, hender
det at de ikke vil mer?
Joar sier han aldri har opplevd at
hundene ikke vil, men det er klar de blir slitne. «De er kanskje
litt sånn som unger nesten, kan du få dem opp av senga er dem
kjempegira og springer rundt, mens akkurat det å få dem opp kan
være litt vanskelig». Joar sitt hundespann er likevel flinke til å
gjøre seg klare for en ny økt, de er godt trente på det. «Når de
er halvveis i løpet begynner de kanskje å bli litt roligere, de
hopper ikke like mye i selen, men de vet hva de skal og jobber godt».
Når du kommer til checkpoint, hva
gjør du?
«Da er det om og gjøre å spise og
sove fortest mulig. Søvn er viktig, om du bare får sovet mellom 20
og 45 minutter så har det utrolig mye å si for hvordan du kommer
til å gjøre det på neste etappe» Først skal hundene ha sitt,
deretter kan han selv sove. «Som regel sovner jeg ganske fort»
smiler Joar, «men jeg kan våkne flere ganger underveis, du har
adrenalinet gående, og det at du skal opp og fortsette».
Største forskjellen på å kjøre
hundeløp i Norge og i Alaska?
Forskjellen mellom de norske
hundeløpene og Iditarod er blant annet at man ikke får lov til å
ha med egne «handlere» her. Løypa går gjennom lokale landsbyer,
der mat og utstyr er flydd ut til checkpoints i god tid før løpet
starter. Musherene i Iditarod må gjøre hele jobben selv, men
lokalbefolkningen hjelper ofte til. At man kjører innom alle de øde
landsbyene, og ser hvordan de lokale lever er også annerledes enn
hjemme. Joar forteller at de treffer lokalbefolkningen ved hvert
checkpoint, og ellers kan man se spor etter dem langs løypa. For
eksempel hull i isen der de har fiska, ei felle i et tre eller
bebyggelse. Men for det meste ser man bare dyr, slik som i Norge.
Hvordan er det med dyrelivet i
løypa?
Både hjemme under treningsturer og i
selve Iditarodløypa har Joar hatt mange flotte naturopplevelser, og
mye kontakt med forskjellige dyr. Både elg, fjellrev, caribou (en
type reinsdyr), ulv og bjørn har han sett. På treningsturer har
Joar med seg hagle for sikkerhets skyld, men i Iditarod er det ikke
lov å ha med våpen. «Jeg har sett en del ulv, men det er ikke
egentlig farlig, og elgen går stort sett av løypa når vi kommer.
Men noen ganger kommer det elgku med kalv, da kan det bli litt
farlig. En gang jeg var på treningstur med hundespannet ble vi
angrepet av en elg, den kom rett inn i spannet og trampa rundt. Men
det gikk bra».
Joar blir ikke spesielt oppspilt over
denne historia, heller ikke når jeg spør han hva som er den mest
spesielle hundekjørehistorien han har blir han nevneverdig
affektert. Han bare smiler selvsikkert og forteller rolig at «det er
mange historier, men jeg husker når jeg kjørte Yucon Quest, da
hadde vi veldig lange etapper. Den lengste tror jeg er 32 mil. Da er
du langt uti ødemarka og langt i fra folk. Første campen min, jeg
hadde stoppet og lagt hundene på halm, det var midt på natta inni
skogen. Jeg la meg bare litt på sleden for å sove en halvtime, men
akkurat idet jeg la hodet nedpå hørte jeg en hel ulveflokk som
begynte å ule», han smiler litt lurt og forteller at han syntes det
var kjempeartig. Jeg får frysninger på ryggen mens Joar forteller
videre; «men så så jeg at hundene begynte å se seg litt rundt, og
da jeg var klar til å kjøre igjen så jeg at ulveflokken hadde
kryssa bare 100 meter fremfor meg. Da ble faktisk hundene litt redd
når de kjente lukta og så sporet. De stoppa og bjeffa hele gjengen.
Men ulven, den er jo bare litt nysgjerrig den så». En kjempestor
naturopplevelse var det i alle fall.
I fjor, da du ble tidenes beste
«Rookie of the year», hvordan ble du tatt imot?
«Det var jo kjempebra, de var veldig
imponert. Jeg hadde jo et annet spann bare 16 sekunder bak meg, så
det var en liten innspurt opp gata der ja, så det var kjempeartig.
Og hvis det er kveld eller natt i Nome når man kommer, så kommer
folka ut av barene og tar i mot. Det er en lang fest i Nome, alle
hotell og alt er stappfullt». På videre spørsmål om hvordan det
er å være norsk og komme i mål i Nome svarer Joar at det er veldig
fint, det er mye norsk historie i den lille byen, og til og med en
statue av han Roald Amundsen».
Hvordan ser fremtiden din ut, har du
noen planer?
«Jeg skal tilbake til Norge og bo der,
jeg fikk visum for 3 nye år her nå, men om jeg blir så lenge vet
ikke ennå. Jeg tar en vinter om gangen, så får vi se» Han
forteller at det er veldig dyrt å drive med hundekjøring i Alaska,
faktisk dyrere enn i Norge. Joar har ikke noen sponsorer her, «det
er ikke slik at sponsorene står og venter på deg, jeg tror den
tiden er over. Du må jobbe ganske hardt for det». Men så lenge det
går rundt synes Joar det er fint å holde på slik han gjør nå i
Willow. Men målet på sikt er å dra hjem til Norge og fortsette der
i samme stil.
Hva tror du selv er prognosene for
årets Iditarod?
«Nei, sei dæ!» sier han på kav
ranværing. «Det er mange gode spann i år tenker jeg. Jeg tror både
Robert og Ralph kommer til å gjøre det bra i alle fall, det er
nok vanskelig å si noe om det, men det er tett i toppen».
Robert Sørlie, kan du si noe om
han?
«Han var her for to dager siden, han
hadde problem med at utstyret var forsinka, så han måtte låne en
slede og litt forskjellig. Jeg var ute og kjørte en treningstur med
han da, utrulig trivelig kar og veldig fint hundespann». Robert har
jo vunnet to ganger tidligere, i 2003 og 2005, og er et stort navn
her i Alaska. «Ja, han er jo som en gud her borte» smiler Joar.
 |
| Robert Sørlie på vei ut av Anchorage Foto: Hans Petter Sørensen |
Spørretimen er over, og Joar tar oss med ut i hundegården for å hilse på flokken. Det er et flott forhold Joar har til de 30 hundene sine, du ser det når han slentrer selvsikkert inn i hundegården. De flokker seg rundt ham, vil ha oppmerksomheten hans og logrer med halen til hilsen. De virker trygge, sunne og lykkelige. Når jeg strekker min egen hånd ned for å klappe en av dem, Atom, legger han hodet sitt varsomt og tillitsfullt i neven min. Jeg smelter. Jeg spør Joar hvilken kjønnsfordeling han har på hundene, og blir merkelig fornøyd når han forteller meg at det er likestilling i hundegården. Mens vi står der merker jeg at det er blitt helt stille rundt oss. Ikke en eneste hund lager lyd. Det er en nesten religiøs opplevelse å stå slik blant 30 huskyer og høre sin egen pust. For en fin gjeng.
På veien hjem stopper vi på en lokal
bensinstasjon/grill og får oss en hot dog. Det svinger koselig i
amerikansk country på høyttalerne, og den blide dama i kassa har
spraglete batikkskjorte på. Vi prater litt om inntrykket vi har fått
av de norske kjørerne i Alaska, og at det er ikke er helt det samme
som hjemme i Norge. Der er det Robert Sørlie som drar all
oppmerksomheten, mens her i Alaska er det Joar som er helten. De
lokale er nok litt redde for den tøffe norske rookien som overrasket
alle med sin styrke i fjorårets løp.
Til vår store glede overrasket han i år også, med en solid 4. plass i Iditarod 2014!
Til vår store glede overrasket han i år også, med en solid 4. plass i Iditarod 2014!
Les mer om Joar og teamet på Racing Beringia
