tirsdag 18. februar 2014

Sex i uke 7



Alt må dokumenteres!
Læren om seksualundervisning
  
Dette er tydeligvis semesteret der vi får bryne oss på de mer følsomme temaene i skolen, og det er åpenbart at dagens barne- og ungdomsskolelærere må forholde seg til mange aspekter ved elevenes liv og virke. I mitt stille sinn kan jeg bare lure på om det kanskje var enklere å være lærer i gamledager, da sex var fullstendig tabu, farlige følelser omhyggelig innestengt og internett ikke en våt drøm en gang. For det er rart med det, i klassen vår er vi heldigvis ikke så redde for å snakke om sex, men vi har naturligvis noen spørsmål likevel. Kan det egentlig skade å snakke "for mye" om sex, eller skader det mer å ikke snakke om det? Hva vet elevene om sex fra før, og hvordan tilnærmer man seg egentlig temaet i en klassesituasjon?

I løpet av to dager har vi hatt naturfag som en introduksjon til temaet seksualundervisning i skolen. Vi gjennomgikk seksualundervisningens historie i Lærerplanene, vi fikk repetert noe av det biologiske aspektet, og kanskje lærte vi til og med noe nytt. Både de mannlige og de kvinnelige kjønnsorgan ble nøye gjennomgått, sykluser og sædceller nøye utforsket og forskjellige nettressurser testet med både gisping og fnising fra nysgjerrige studenter. Herfra var det veldig naturlig å gå over til å snakke om følelser, holdninger, tanker og utfordringer.

Ingen kommentar...


Vi lever i en tid der den raske utvikling ikke alltid er like lett å holde følge med. Selv om kua skal huske at hun var kalv en gang, hadde faktisk denne kua hverken internett, lett tilgjengelig porno eller programmer som «Trekant» på tv da hun var ung. Hun hadde riktignok Trond Viggo Torgersens pedagogiske stemme klingende i ørene, men den var sterkt akkompagnert av vennegjengens usannsynlige antagelser, redsler og storslagne forventninger foran de kommende seksuelle opplevelser.

Trond Viggo Torgersen, en informativ mann! Foto lånt fra Dagbladet.no


Jeg prøver å tenke tilbake, hvordan var det egentlig? Hva visste vi om sex, hvilke forventninger hadde vi og hvordan opplevde vi det? Jeg husker i grunn ikke noe konkret sex-relatert fagstoff før i ungdomskolen, der naturfagslæreren satte på en tegnefilm som viste onani, samleie og fødsel. Noen videre utdypende samtale i klassen kan jeg ikke huske. Vi lærte om menstruasjonssyklusen, kjønnsorgan og blomsten og bien, men de fleste av oss forstod jo allerede det meste som foregikk i den filmen, denne typen sex-informasjon var på en måte old news. Det vi derimot ikke hadde nok kunnskap om var hvordan det kunne føles å være i den situasjonen. Når var man klar for å ha sex?  Hvem skulle man helst gjøre det med? Hvordan skulle man føle seg etterpå? Det fantes uendelig mange spørsmål, men ikke like mange kloke svar. Det var mest opp til fantasien og vennegjengens diskusjoner (som i dag fremstår som svært så komiske). Å spør foreldrene var ikke så alt for enkelt, uansett hvor åpne og villige de var til å øse av sin kunnskap...

Som student var min første tanke at seksualundervisningen i min tid opplevdes litt som et potensielt minefelt av pinlige samtaler. Vi var ikke særlig vant til å snakke åpent om sex, i alle fall ikke med en voksen. Hvordan er det da i dag? Er det minefeltet som før var strødd med tabu og skam, i dag strødd med lett tilgjengelig porno, feilaktig informasjon og et forvrengt ideal når det kommer til kropp og kjønn? Eller er dagens ungdom godt utrustet med det gode kritiske og reflekterte blikket som trengs for å komme seg helskinnet gjennom minefeltet?

En gruppe presenterer sitt undervisningsopplegg 
I vårt eget klasserom opplevde vi som lærerstudenter å komme et steg nærmere problemstillingen. Vi jobbet i grupper og testet ut undervisningsopplegg på hverandre, vi gikk inn i rollen som både lærer og elev, og fikk i gang både reflekterte, interessante og morsomme debatter. Det var forfriskende å bli kjent med denne siden av mine medstudenter, og å se hvor forskjellige og hvor like vi faktisk er.


 

Når alt kommer til alt tenker jeg at spørsmålet kanskje er;  Hvor går grensa? Jeg mener ikke at vi skal definere alle grensene, men at vi skal ha en åpen dialog om hvor de er og hvor vi ønsker at de skal være. Er det for eksempel så ille at ungdommer har usannsynlige antagelser og storslagne forventninger til sin seksuelle debut? Er ikke det en del av spenningen? Det er ikke godt å si, det eneste jeg vet er at puberteten og ungdomstiden tross alt er en viktig prosess, der det må være lov å både håpe, satse og ikke minst feile underveis.




- Catrine - 



Til slutt

For å formidle flere lærerstudent-meninger enn mine egne, lanserer jeg herved "3 PÅ GANGEN!", en ny spalte på Lærerstudenten som skal gi dere et innblikk i hva mine medstudenter syns og mener om de forskjellige opplevelsene vi deler gjennom lærerutdanningen. Spaltens første deltager er Maria Feylin-Gruber, som skal fortelle oss om hva hun syns om sex i uke 7!



3 PÅ GANGEN!

med Maria Feyling-Gruber


 
Lærerstudenten: - Hva syns du om prosjektet Maria?

Maria: - Jeg syntes det var veldig bra! Fint at vi har et sånt prosjekt, for når vi står der som lærere en dag er det greit å ha diskutert temaene på forhånd i et åpent og trygt fora. Vi har fått ufarliggjort det på et vis for hverandre, tatt vekk en slags sperre for å snakke om sex. Jeg tror man blir bedre rustet til å snakke om det da, fordi man har fått øvd litt. Ikke minst var det nyttig å gå gjennom undervisningsopplegg, og få prøve oss som både elev og lærer. Bare det å sette seg selv litt tilbake i tid og prøve å huske, det er interessant å se på forskjellen mellom da og nå! Godt å prøve å se ting fra elevens perspektiv også. Materialet og nettressursene vi brukte var kjekt å få tilgang til, slik at vi kan bruke det selv i en reell lærersituasjon.

Lærerstudenten: - Hva likte du best ved prosjektet?

Maria: - Det å få muligheten til å diskutere underveis. Det var også veldig nyttig å få prøve oss i praktiske situasjoner og se flere alternative fremgangsmåter for seksualundervisning.

Lærerstudenten: - Føler du deg godt utrustet til å håndtere seksualundervisningen i skolen nå?

Maria: - Ja, det vil jeg si. Men man må selv sørge for å holde seg oppdatert, ikke minst på samtidens barn og unges seksuelle kunnskap, holdninger og utfordringer. Introduksjonen til sex får de jo før vi kommer inn i bildet, derfor er det viktig at vi som lærere kan gi dem et ryddig og greit bilde av hva seksualitet kan være. 

torsdag 6. februar 2014

Helgelandskysten som klasserom – Tilbakeblikk # 1


I løpet av de tre semestrene jeg har vært lærerstudent ved Høgskolen i Nesna, har jeg nytt godt av opplevelser som ikke bare har tatt meg med ut av klasserommet, men også langt utenfor min egen komfortsone.

På tur med Stein P. Aasheim rundt Okstindene - 2013
Foto: Hans Petter Sørensen


Kryssing av Gressvatnet på ski - 2013
Foto: Hans Petter Sørensen
Som GLU 5-10-student har jeg stått på ski, isfisket, seilt, undervist i skogen, spikket både klesknagg og grillpinne, bygget snøskulpturer og kost meg. Jeg har hatt mange koselige stunder sammen med klassen min; ute i skogen, på havet, rundt varme bål, i sovepose på gymsalgulv, i den glitrende kalde snøen, rundt langbord bugnende av deilig mat, på photoshoot midt i stormen og i turistforeningens hytter langt oppe på fjellet. Vi har utfordret tradisjonelle undervisningsformer i takt med egne grenser, og er helt klart langt ute i den proksimale utviklingssonen og kaver både titt og ofte. Heldigvis er vi utrustet med en god dose learning-by-doing-attitude og lærer derfor ikke bare hvordan vi skal videreformidle kunnskap på en ny og spennende måte, men vi lærer også en hel del om oss selv. 
 
Jentene i køysenga på Huse, Lurøy - 2011
Foto: Hans Petter Sørensen


En av de første utfordringene vi som klasse fikk smake på, var en to dager lang skoletur til Lurøy, noen timers reise fra Nesna. Vi var helt ferske og ganske lite kjent med både utdanningen, friluftsprofilen, lærerne og ikke minst hverandre. Det var ikke mye tid til å bli kjent på første samling, og mange av oss visste ikke helt hva vi skulle forvente av lærerutdanningen, mens andre igjen allerede jobbet som lærere. En sammensatt gjeng skulle derfor få muligheten til å komme litt tettere innpå hverandre, ute på en øy, akkurat idet sommeren gikk over i høst og skitværet allerede hadde blåst det helgelandske solskinnet avgårde.


Likevel, det som så ut til å bli en litt slitsom tur i nordavind og sidelengs pissregn overrasket vel kanskje de fleste av oss, og poenget med friluftsprofilen gikk i alle fall opp for meg allerede da. I kjølevannet av turen, i en slags gladkristen lykkerus, skrev jeg en tidligere publisert norskoppgave som jeg gjerne deler igjen med dere, fra opplevelsene våre på Lurøy. 


- Jeg vil understreke at jeg var den eneste studenten som ikke mestret seilingen «optimalt» og dermed havnet under optimistjolla, så det kan hende jeg var mest lykkelig for å ha overlevd turen i det store og hele (derav gladkristen lykkerus), men jeg velger å se også dette som viktig lærdom! 
 
Trass i prestens grundige instrukser; ikke alle får til å gjøre som man blir fortalt...
Foto: Hans Petter Sørensen

 

Lurøy – en våt affære

En gruppe håpefulle studenter; den gryende generasjonen lærere fra Høyskolen i Nesna. Vi kler oss i heldekkende regntøy, vi finner frem termosen, pakker sekken og knytter på oss turskoene. Klasserommet skal ut, det skal kjennes på kroppen, og det skal være vått. 

 
Vi har på forhånd lest i Lurøyaffæren om hvordan krigshelten John Kristoffersen hadde det mellom de forblåste klippene på Onøy under krigen, og stiger derfor inn i det mosegrodde landskapet med en viss forventning. Med tanker om listige spioner og farlige tyskere saumfarer vi lyngen etter spor, guiden Ragnar Selnes forteller med innlevelse og engasjement om Kristoffersens år i en kald hule, og en dramatisk flukt. Vi lurer på hvor hytta er blitt av, det er et mysterium. Vi er våte til beinet, kalde og litt slitne, men alles øyne lyser mot Ragnar. Hvordan må det ha vært? Hvordan føltes det i kampens hete? Var han veldig redd? De fleste av oss kan ikke sette seg inn i følelsen av krig, men vi kjenner likevel et snev av redsel og spenning gjennom fortellingen om spionlivet i en hule på Onøy, mens vinden og regnet sliter i vårt eget regntøy.

Introduksjonen til Lurøy var for oss studenter en fin introduksjon til «klasserommet utenfor». Kan man virkelig lære noe i regn og vind? Ja. Kan man lære noe mens man går på fjellet? Ja. Kan klasserommet faktisk flyttes ut i naturen? Så absolutt! Selv om tidskjemaet var hektisk og ikke alle syntes alt var like relevant, fikk hver og en av oss kjenne på mestringsfølelsen og gleden over å lære og prestere ute i naturen, uansett vær. Både første og andre dagen bød på utfordringer i regnet, men å spise et gjennomstekt lammelår tilberedt i selvlaget middelaldersk kokegrop, mens regnet treffer sidelengs i ansiktet, det er mestring det. Været i seg selv blir mestring. Og vi skjønner fort at dette har både med innstilling, erfaring og tilrettelegging å gjøre. Vi var også heldigvis omringet av en håndfull engasjerte mennesker som mer enn gjerne bød på seg selv, det hjelper på når det blåser som verst.

Vi ble imponert over det mangfoldet av aktiviteter, naturopplevelser og lokale ressurser Lurøy har å by på. Kommunen er et godt eksempel på at det går an å være stolt av sin fortid, ta vare på den og videreformidle historien til fremtidige generasjoner, samtidig som man er moderne og nytenkende. Vi hadde et inneholdsrikt program, og i løpet av to dager fikk vi en unik kjennskap til et levende samfunn som baserer seg både på gamle og nye teknikker.

Eirik Dahl er klar for både seiling og seilbrett!
Foto: Hans Petter Sørensen
I tillegg var det flere studenter som fikk oppleve et uvanlig høyt adrenalinnivå i kroppen etter å ha hilst på presten og havet. Det vi trodde skulle være en "enkel demonstrasjon av seileteknikk" etter en lang dag ute i regnet, viste seg å bli noe helt annet: Et knippe småskeptiske studenter med store øyne, iført tørrdrakt, langt utpå fjorden. Som om ikke sjokket over faktisk å ha hatt det artig i regnvær var nok, nå skulle vi jammen sjøsettes også, og det av en prest! Men trass i fuktskader og slitne kropper, hvem var det som sovnet med de største glisa om munnen den kvelden? Jo, det var nok de som tidligere på dagen virkelig fikk kjenne at de levde, knuget fast til en optimistjolle i vilt og vått ruskevær.


Lurøypresten setter stor lit til de unge lovende lærerstudenter.
Foto: Hans Petter Sørensen 



Mathias Nordås geleidet oss rundt og fortalte hagens historie.
Foto: Hans Petter Sørensen
Det meste vi fikk se og høre var en berikelse. Den nydelige og velholdte renessansehagen på Lurøygården, John Kristoffersens historie under krigen, Kystmuseets historiske bilder og rekvisitter og flotte Huse med husrom, hjerterom og moderne utstyr. Hele oppholdet opplevdes som en fin sammensmelting av nytt og gammelt. Historie, natur og mennesker. Til og med de små lokalbutikkene gjorde inntrykk med sitt uvanlig store utvalg og snirklete interiør. Lurøy sin historie, spesielt med tanke på fiske som levebrød og krigshistorien, forteller også om en utstrakt måte å bruke naturen på. Før var man ikke bare avhengig av naturen for å overleve, men man spilte på lag med naturen. I dagens samfunn er dette nesten en «tapt kunst», men ildsjeler som Lurøypresten Anders Rosland, med sitt engasjement for å få barn og ungdom ut på havet igjen (på miljøvennlig vis!), er et betryggende bevis på at det faktisk finnes krefter som ønsker å formidle naturen på en positiv måte til de kommende generasjoner. Klarer vi som lærere å gjøre det samme mon tro? 


Helgelandsidyll
Foto: Hans Petter Sørensen



Tusen takk for to fantastiske dager på Lurøy!

- Catrine -



Susanne Johansen og Malene W. Kristiansen koser seg i det våte element.
Foto: Hans Petter Sørensen